Gapet mellom formålet med norsk vannkraftutbygging og EUs energiunion er enormt.
Av: Idar Helle, historiker og utreder i De Facto
idar.helleATgmail.com
Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 19.12.2020
Langt inne mot nordøst i Ryfylkeheiene, 1055 meter over havet, ligger Storvassdammen. Den er en steinfyllingsdam som er med på å demme opp det veldige Blåsjø-magasinet mellom Rogaland og Agder. På det høyeste er demningen 90 meter høy, damkronen på toppen 1400 meter lang. Med et volum på 9,7 millioner kubikkmeter steinmasse og betong er den landets største.
Hjemfylket mitt Rogaland var det
landskapsområdet som fikk de største naturinngrepene knyttet til vannkraftutbyggingen
i Norge. Fra jeg var liten husker jeg familiefortellingene og fotoene i
svarthvitt fra turistforeningshyttene som forsvant, om mytiske Undeknut og
Lysebu som fant sitt atlantis under mektige Blåsjø. Alt dette var en del av
Ulla-Førreverkene, det største kraftanlegget i Nord-Europa, bygget ut i 14
lange år og med opptil 1500 anleggsarbeidere i sving mellom 1974 og 1988.
Den norske vannkraftutbyggingen var bærebjelken
i den sosialdemokratiske etterkrigsstatens store løfte om strøm og varme i
husene, om industrireising som skulle gi velstand og offentlig velferd. Prisen
å betale var de mange naturinngrepene og de lange anleggsperiodene som kostet
mye, noen ganger altfor mye. Utbyggingen av Tokke-anlegget i Vest-Telemark
kostet 23 anleggsarbeidere livet i årene 1956-72. «De omkom under ras, de ble
drept i sprengningsulykker, de druknet, eller ble klemt til døde under
borebukker og tunge anleggsmaskiner», skrev forbundsbladet Arbeidsmanden. Minnesteinen
over de 23 ble etter lang tids vente reist i Dalen våren 1978.
Det var et kollektivt mål og en
underliggende samfunnskontrakt om betydelige ofre til fellesskapets beste som
lå til grunn for kraftutbyggingen. El-krafta var ingen vare det skulle tjenes
mest mulig penger på. For denne viktigste av alle innsatsfaktorer gjaldt det
tvert imot å holde kostnadene lavest mulig. Slik er det fortsatt for
smelteverkene og metallindustrien som bruker nær en tredel av all
norskprodusert kraft. Erfaringene med utbygging, forsakelser og muligheter som
satsingen på vannkraft har brakt med seg, til industrien og hos folk flest en
generasjon og to tilbake, har skapt en sterk felles forestilling om at ‘krafta
er vår’.
Kontrasten mellom dette historiske
tilbakeblikket, og formål og virkemidler som ligger til grunn for oppbyggingen
av EUs energiunion, er enorm. Hovedmålet med energiunionen, som Norge
tilsluttes gjennom EØS, er at strømmen skal flyte fritt i et samlet europeisk
hovednett. EU-kommisjonen og energibyrået Acer sørger for dette ved å legge til
rette for nye strømkabler og mellomlandsforbindelser. EU utvikler også et
kraftfullt regelverk for å sikre at strømmen fordeles ut fra reine
markedsbetingelser. Å se bort fra reindyrkede markedshensyn, for eksempel ved å
åpne for lokal elektrisk kraft levert med lav produksjonspris til den
kraftintensive industrien, bryter fundamentalt med hva EUs energiunion og frie
flyt står for. I stedet skal en tilpasse seg en energiunion som for Norges del med
nødvendighet vil innebære at overskuddet av elektrisk kraft i strømnettet
gradvis forsvinner ut av landet. På veien ut blir til vannkraften omgjort fra
innsatsfaktor til superprofitt for norske og utenlandske energileverandører.
EUs energiunion er resultatet av uhyre nitidig
unionslovgivning over mange år. Etter å ha ligget klar fra Brussels side i
årevis, kom energipakke 3 kom opp til behandling i Stortinget våren 2018. Den
inneholdt den eksplosive Acer-forordningen, der embetsverket i EUs energibyrå i
Ljubljana (Slovenia) fikk tildelt en viss overnasjonal makt over strømkabler,
mellomlandsforbindelser og flaskehalsinntekter i det norske kraftmarkedet.
Reaksjonene da dette begynte å bli kjent var usedvanlig sterke, og utløste
alvorlig husbråk innad i Arbeiderpartiet. Ledelsen og stortingsgruppa endte med
å støtte opprettingen av Acer og energipakken. To og et halvt år etter dette
har partiet ennå ikke kommet seg opp på hesten og oppover på meningsmålingene.
I løpet av de neste årene kommer EUs siste energipakke, den
fjerde i rekken, til Norge og Stortinget som del av EØS-avtalen. Denne pakken
er enda mer omfattende enn den forrige. Pakke 4 inneholder i alt fire
forordninger og fire direktiver som enten er nye eller reviderte versjoner av
de som allerede eksisterer. Blant disse er en revidert og utvidet
Acer-forordning. Her skal Acer få økt myndighet til å fastsette retningslinjer
for hvordan kapasiteten i kraftkablene skal fordeles, hvordan inntektene skal
brukes, og til å treffe avgjørelser i saker hvor medlemsstatene i EU og EØS
ikke er enige.
På sett og vis er EUs energiunion en imponerende
politisk-juridisk konstruksjon. Dette er føderal maktutfoldelse og
imperiebygging på avansert nivå, og antakelig noe av det mer storslåtte i
unionsarkitekturen siden Jean Monnet og kull- og stålunionen. Men fra et norsk
samfunnsperspektiv er det vanskelig å finne et unionsprosjekt som står fjernere
både når det gjelder mål og metode. Energiunionens mål om maksimal
markedsinnretning bryter med at elektrisk kraft bør være en samfunnsmessig
innsatsfaktor her i landet. Demokratiet som beslutningsmetode skyves til side
ved at embetsverk i EU-kommisjonen, Acer og den norske reguleringsmyndigheten
RME får makt over politiske beslutninger til Stortinget og folkevalgte organer.
Norges suverenitet over et helt avgjørende politikkområde for å utvikle
fornybar energi, industri og samfunn er i ferd med å bli satt på spill.
Før eller siden kommer det til å bli et avgjørende oppgjør
om dette sakskomplekset, mest sannsynlig i det nye Stortinget som skal velges
neste høst. Enten fortsetter ferden mot full oppgivelse av nasjonal styring og
kontroll på et så sentralt område som vannkraften og energipolitikken. Eller så
sier Stortinget nok er nok og tar tilbake suvereniteten som er oppgitt til Acer
og energiunionen gjennom EØS-avtalen. Det er like før solsnu nå, også langt der
inne på høyfjellet over Storvassdammen.
