Kategori: Nyheter

Styreuttalelse Industriaksjonen 15. desember 2022.

Industriaksjonen mener at Norge fritt kan etablere et prisregime for strøm som produseres og forbrukes i Norge.

Industriaksjonen går inn for et politisk regulert prisnivå ved at strømpriser i Norge skal baseres på de reelle kostnadene ved å produsere strøm i norske vannkraftverk. Det betyr dagens produksjonskostnad på 12 øre per kilowattime, med tillegg for transport, kapitalkostnader, nyinvesteringer og oppgraderinger.

Som et strakstiltak mot strømpriskrisa går Industriaksjonen derfor inn for at strømmen fastsettes til mellom 30 og 50 øre per kilowattime. Det skal samtidig motiveres til energisparing og energieffektivisering. For husholdningene må det innebære et topris-system med høyere kostnad for unødig overforbruk. Sammen med satsing på solenergi, varmepumper og geovarme vil dette gi både strømsparing og kortreist energi.

På mer varig basis innebærer dette å etablere et regulert og stabilt prisregime for norskprodusert strøm brukt i Norge. Alle land har sine særlige fortrinn. For å reetablere det historiske konkurransefortrinnet for industri og næringsliv med lavere strømpriser enn i andre land, må Norge kunne styre strømprisnivået innenlands.

Et kostnadsbasert prisregime på strøm vil sikre oversikt og forutsigbarhet både for produsenter, netteiere og forbrukere. Dette var også en grunnleggende forutsetning for den eksisterende energiloven. I Norge skal strøm være samfunnsmessig infrastruktur som ingen skal kunne ta urimelig fortjeneste på.

For å sikre hovedmålet om et regulert og kostnadsbasert prisregime for strøm i Norge, vil Industriaksjonen prioritere tre av tiltakene i rapporten til Alternativ energikommisjon, avgitt 2. november 2022.

I. Vannet i norske kraftmagasiner skal forvaltes slik at det sikres forsyningssikkerhet og gunstige priser for strømkunder i Norge.

Vannet i norske kraftmagasiner er eid av den norske staten via konsesjonsloven. Kraftmagasinene kan forvaltes av den norske myndigheter uavhengig av avtalene våre med andre land.

Disponeringen av kraftmagasinene skal skje ut fra hensynet til forsyningssikkerhet og slik at norske strømpriser igjen kan bli levelige for husholdningene og gi norsk næringsliv et viktig konkurransefortrinn.

II. Norske strømpriser frikobles fra det europeiske strømprissystemet.

Norsk vannkraft er unik med en magasinkapasitet som utjevner nedbørsforskjeller. Den skiller seg på dette viset grunnleggende fra energikildene i det europeiske energimarkedet. Norsk vannmagasiner er avhengig av de naturgitte variasjonene i nedbørsmengdene, og må forvaltes med tilstrekkelig varsomhet for å sikre forsyningssikkerhet.

Økt produksjon av strøm i Norge vil ikke senke strømprisene, så lenge vi er en del av det europeiske strømprismarkedet. Overskuddskraft kan selvsagt eksporteres når behovet i det norske markedet er dekket. Den norske overskuddskraften er i det store bildet så begrenset at den ikke har noen større betydning for forbrukere og næringsliv i andre land. Selv i år med maksimal eksport av norsk vannkraft, som i 2021, utgjør norsk krafteksport rundt 0,5 prosent av det samlede elektrisitetsforbruket i Europa.

Til sammenlikning var effekten av økningen av norskprodusert gass til Europa i 2022 seks ganger så høy som den samlede norske krafteksporten året før. Dette tilsvarer om lag 100 TWh (terrawattimer). Norge er i øyeblikket den største leverandøren av naturgass til Europa.

III. Norge skal ha full kontroll over kraftflyten i utenlandsforbindelsene. Staten styrer utveksling av strøm og salg av overskuddskraft.

Med eksisterende avtaler og eksisterende utvekslingskapasitet styres eksport og import av kraft fra og til Norge av prisene i det europeiske strømprismarkedet utenfor Norge, og av utenlandsk etterspørsel etter norsk kraft. Dette er uholdbart, og viser at priseffekten av de nye kablene, i det nåværende strømprisregimet, er vesentlig høyere enn det som ble lagt til grunn da beslutningene om bygging av kablene ble truffet.

Avtalen med Storbritannia om kabelen North Sea Link kan sies opp med ett års varsel. Avtalen som Statnett har inngått med det tyske nettselskapet Tennet (Statnetts motstykke i Tyskland) om driften av kabelen NordLink åpner for reforhandlinger når betydelige ulemper kan påvises.

EØS-avtalen så vel som en rekke EU-direktiver og forordninger har bestemmelser om at «allmenne hensyn» kan vektlegges for et medlemsland i EU og EØS-området. EØS-avtalens artikkel 112 om beskyttelsestiltak sier at «Dersom alvorlige, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå i en sektor eller innen et distrikt, kan en avtalepart ensidig treffe egnede tiltak» som så er nærmere fastsatt i den påfølgende avtaleartikkel 113.

For Norges del bør strømpriser ute av kontroll åpenbart være grunnlag for å kunne gjøre inngrep i markedet ut fra «allmenne hensyn». Kraftselskapene har satt forsyningssikkerheten i fare ved å produsere for mye strøm i perioder der det skal prioriteres at vannmagasinene skal fylles opp. Det har ført til at norske myndigheter har åpnet for muligheten for strømrasjonering.

Med de tre hovedgrepene som Industriaksjonen nå foreslår, vil norske myndigheter kunne ta tilbake kontroll over kraftressursene våre, og tilby næringsliv og befolkning en forutsigbar og politisk regulert strømpris framover.

For styret i Industriaksjonen

Atle Tranøy,
konserntillitsvalgt Aker Trøndelag
mob. 91815326
atle.tranoy@akerasa.com

Kim Olav Johansen  
nestleder Elektroarbeiderens fagforening
mob. 48091760
kim@elogitt.no

Alternativ Energikommisjon med folkemøte på Raufoss:

– Fortsetter det sånn med kraftprisene, vil det gå styggdårlig for industrien på Raufoss, sa administrerende direktør Skjalg S. Stavheim i eksportbedriften Hexagon Ragasco, da han fikk besøk av Alternativ Energikommisjon.

Thomas Vermes (tekst og foto)

RAUFOSS: Kraftpriskrisen regjeringen ikke griper inn mot, truer nå med å undergrave det avanserte industrimiljøet på Raufoss. Det fikk representantene Gerd Liv Valla, Hogne Hongset, Trygve Tamburstuen og Boye Ullmann fra Alternativ Energikommisjon klar beskjed om, da de 29. november stilte på et folkemøte i «Innlandets industrihovedstad».

Der har en av landets viktigste industriparker i alt 2554 ansatte og en omsetning på 12 milliarder kroner – hvorav 90-95 prosent fra eksport. Hvert år ruller 35.000 vogntog ut og inn på Riksvei 4 til og fra verdensmarkedene. Det kan fort bli færre framover, idet norsk energi- og industripolitikk sørger for å overføre store summer fra næringslivet for øvrig, til kraftselskapene.

– Lenge før Putin gikk til krig, gikk alarmen over strømpriser hos oss. Vi begynte å bråke i november i fjor. Siden 2000 har vi bygd opp en høyeffektiv produksjon av gassbeholdere av kompositt. 95 prosent av produksjonen eksporterer vi til 100 land, fikk kommisjonsmedlemmene vite av direktør Skjalg S. Stavheim, da de før folkemøtet besøkte en av industribedriftene på Raufoss, Hexagon Ragasco.

– Støre og Vestre i en annen verden

Selskapet har investert 550 millioner og sjudoblet produktiviteten. Men nå står selskapet på grunn av mangedoblet strømpris i fare for å tape mot konkurrenter i India, Kina og Portugal. I 2020 betalte de 3,9 millioner kroner for strømmen. Bare for september i år lød regningen på 3,8 millioner!

– Vi hadde et overskudd på 50-60 millioner. Nå taper vi 30 millioner på strømprishoppet. I tillegg kommer regjeringen med økt arbeidsgiveravgift i statsbudsjettet for 2023. Vi har prata med næringsminster Jan Christian Vestre. Jonas Gahr Støre har vært her. Men Arbeiderpartiet har ikke lenger forståelse for industri. Narrativet de prater om, er av en helt annen verden, sa Stavheim til de besøkende i kontrollrommet med utsikt til de aldri hvilende robotene i produksjonslokalet.

– Ser du for deg en fastprisavtale? ville Gerd Liv Valla vite, om løsningen regjeringen forespeiler næringslivet.

– Nei. Støre spurte hva vi synes om fastprisavtaler på 70, 80 eller 90 øre. Men det er ingen som har noen som helst tro på fastprisavtaler på det nivået. «Ikke skyld på oss for krigen!», sa Jonas da vi ba ham løse dette. Og Vestre satser bare på Adam Smiths usynlige hånd, og ikke politikk. Vi skryter av trepartssamarbeidet. Men nå spør vi oss selv om vi kan stole på dem. Tilliten er i spill.

– Det er en markedsliberalisme som har sivet inn i Ap, bemerker Trygve Tamburstuen, som i sin tid var delaktig i å bygge opp den norske oljepolitikken og var den første statssekretæren i Olje- og energidepartementet.

– Også 90 øre er minst en tredobling av strømprisen. Og du vil ikke få det engang, påpeker kraftmarkeds-eksperten Hogne Hongset.

Stavheim kan for øvrig betro tilhørerne at han i nødens stund har inngått en fastprisavtale på hele 360 øre, som skal trappes ned i kommende år, men ikke er i nærheten av 70-90 øre.

Krever EØS-avklaring

At regjeringen ikke griper inn, har ifølge Gerd Liv Valla med EØS-avtalen å gjøre. Alternativ Energikommisjon går inn for å omdefinere strøm fra en vanlig vare på markedet, til en offentlig infrastruktur, å vurdere muligheten for å styre krafteksporten gjennom utenlandskablene og å utrede hvordan kraftoverskudd kan eksporteres uten at europeisk høy pris smitter over til Norge, slik det gjør nå.

– Vi må finne ut av om de nødvendige grepene er mulig innenfor EØS, eller ikke. Hvis ikke, må også jeg som EØS-tilhenger revurdere mitt standpunkt, sa den forhenværende justisministeren og LO-lederen Valla.

På folkemøtet samme kveld la de fire fram sin rapport om hvordan Norge så raskt som mulig kan stanse importen av skyhøye strømpriser fra kontinentet og Storbritannia, og med det ta tilbake den historiske konkurransefordelen det har vært å ha lave strømpriser. 

– Klyngeledelsen for industrien rundt Mjøsa her har gått ut med krav om 70 øre som makspris som strakstiltak. Vel og merke som et strakstiltak. Det er ingen varig løsning, innledet Bjørn Sigurd Svingen. Han er leder i Fellesforbundets avdeling 23, Raufoss Jern og Metall, som sammen med Industriaksjonen og Alternativ Energikommisjon sto bak møtet.

Statnetts ville eventyr

– Vi hadde ikke klart å utvikle den gode oljepolitikken hvis vi hadde vært så tafatte som dagens politikere, sa den forhenværende Ap-statssekretæren Trygve Tamburstuen til forsamlingen.

Han understreket at den norske vannkrafta, med de verdifulle reguleringsmagasinene, er bygget opp av veldig bevisst politisk arbeid og tunge investeringer gjennom 100 år. Nå mener han de regjerende politikerne er i ferd med å skusle bort fordelen med dette.

– Før liberaliseringen i 1990 hadde vi samkjøringen som sørget for å dekke behovene for kraft. Nå har vi fått en totalt kommersialisert børs. Som politikerne har vært bevisstløse for.

Også i det nye systemet skulle staten ved Statnett ha enerett til å omsette norsk vannkraft.

– Så startet Statnett et vilt eventyr som har ført oss dit vi har i dag. Det første var å inngå samarbeidsavtale med de andre nordiske og baltiske selskapene.  Fornuftig det. Så begynte de å omsette norsk strøm i euro og ikke i kroner. Så lagde de to børser, en kraftbørs der norsk vannkraft blir omsatt i 20 land. Tilslaget får den som får den dyrest kWh produsert på kull, gass, atomkraft. Dermed importerer vi en kraftpris fra dem som klarer å produsere den dyreste, og ofte den mest forurensende strømmen. Og en finansiell kraftbørs.

– Statnett fortsatte å liberalisere. I 2010 solgte de den finansielle kraftbørsen til Nasdaq. I 2021 ble det omsatt nesten 1000TWh. Omsetningen i Nordpool var 482 milliared, og av hver eneste krone får Nasdaq en provisjon. Det skulle vært den norske statens inntekt! mener Tamburstuen.

Katastrofen ble ifølge ham fullendt ved at Statnett solgte 60 prosent av den fysiske kraftbørsen til Euronext i Nederland.

– Strømstøtten er en vits

Hogne Hongset viste statistikk og prognoser han mener påviser at Norge slett ikke har, eller vil få, et kraftunderskudd. Det vi står overfor, er en kraftpriskrise.

Blant tilhørerne som tok ordet, var Torhild K. R. Løkken fra Eina. Hun er tillitsvalgt i den tyskeide bildelsprodusenten Benteler Raufoss og sitter i kommunestyret for Arbeiderpartiet.

– For to og et halvt år sida sloss jeg mot Erna Solberg for at vi som var på permittering, skulle ha noe å leve av. I dag slåss jeg mot egen regjering. Hos oss er det ikke mulig å få ned strømregningen ved å isolere veggene. Jeg støper oppheng til Audi. En tysk eier vil neppe fortsette å drive her hvis det ikke skjer noe med strømprisene, sa hun.

I Tyskland innfører myndighetene nå en makspris på 70 øre per kWh, ifølge lederen av Raufoss Industripark, Øivind Hansebråten.

– Den elleville økningen i prisene er en stor bekymring for oss. Strømmen alene er nok til å endre spillet. Strømstøtten for industrien er en vits. Benteler har en økning på 50 millioner i strømkostnader i året. Da hjelper ikke maksbeløpet for støtte til industrien på 3,5 millioner, noe særlig. Men det blir i hvert fall flere konsulenter til å skrive søknader og flere offentlige saksbehandlere til å avgjøre dem, bemerket han.

Gapet mellom formålet med norsk vannkraftutbygging og EUs energiunion er enormt.

Av: Idar Helle, historiker og utreder i De Facto

idar.helleATgmail.com

Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 19.12.2020

Langt inne mot nordøst i Ryfylkeheiene, 1055 meter over havet, ligger Storvassdammen. Den er en steinfyllingsdam som er med på å demme opp det veldige Blåsjø-magasinet mellom Rogaland og Agder. På det høyeste er demningen 90 meter høy, damkronen på toppen 1400 meter lang. Med et volum på 9,7 millioner kubikkmeter steinmasse og betong er den landets største.

Hjemfylket mitt Rogaland var det landskapsområdet som fikk de største naturinngrepene knyttet til vannkraftutbyggingen i Norge. Fra jeg var liten husker jeg familiefortellingene og fotoene i svarthvitt fra turistforeningshyttene som forsvant, om mytiske Undeknut og Lysebu som fant sitt atlantis under mektige Blåsjø. Alt dette var en del av Ulla-Førreverkene, det største kraftanlegget i Nord-Europa, bygget ut i 14 lange år og med opptil 1500 anleggsarbeidere i sving mellom 1974 og 1988.

Den norske vannkraftutbyggingen var bærebjelken i den sosialdemokratiske etterkrigsstatens store løfte om strøm og varme i husene, om industrireising som skulle gi velstand og offentlig velferd. Prisen å betale var de mange naturinngrepene og de lange anleggsperiodene som kostet mye, noen ganger altfor mye. Utbyggingen av Tokke-anlegget i Vest-Telemark kostet 23 anleggsarbeidere livet i årene 1956-72. «De omkom under ras, de ble drept i sprengningsulykker, de druknet, eller ble klemt til døde under borebukker og tunge anleggsmaskiner», skrev forbundsbladet Arbeidsmanden. Minnesteinen over de 23 ble etter lang tids vente reist i Dalen våren 1978.

Det var et kollektivt mål og en underliggende samfunnskontrakt om betydelige ofre til fellesskapets beste som lå til grunn for kraftutbyggingen. El-krafta var ingen vare det skulle tjenes mest mulig penger på. For denne viktigste av alle innsatsfaktorer gjaldt det tvert imot å holde kostnadene lavest mulig. Slik er det fortsatt for smelteverkene og metallindustrien som bruker nær en tredel av all norskprodusert kraft. Erfaringene med utbygging, forsakelser og muligheter som satsingen på vannkraft har brakt med seg, til industrien og hos folk flest en generasjon og to tilbake, har skapt en sterk felles forestilling om at ‘krafta er vår’.

Kontrasten mellom dette historiske tilbakeblikket, og formål og virkemidler som ligger til grunn for oppbyggingen av EUs energiunion, er enorm. Hovedmålet med energiunionen, som Norge tilsluttes gjennom EØS, er at strømmen skal flyte fritt i et samlet europeisk hovednett. EU-kommisjonen og energibyrået Acer sørger for dette ved å legge til rette for nye strømkabler og mellomlandsforbindelser. EU utvikler også et kraftfullt regelverk for å sikre at strømmen fordeles ut fra reine markedsbetingelser. Å se bort fra reindyrkede markedshensyn, for eksempel ved å åpne for lokal elektrisk kraft levert med lav produksjonspris til den kraftintensive industrien, bryter fundamentalt med hva EUs energiunion og frie flyt står for. I stedet skal en tilpasse seg en energiunion som for Norges del med nødvendighet vil innebære at overskuddet av elektrisk kraft i strømnettet gradvis forsvinner ut av landet. På veien ut blir til vannkraften omgjort fra innsatsfaktor til superprofitt for norske og utenlandske energileverandører.

EUs energiunion er resultatet av uhyre nitidig unionslovgivning over mange år. Etter å ha ligget klar fra Brussels side i årevis, kom energipakke 3 kom opp til behandling i Stortinget våren 2018. Den inneholdt den eksplosive Acer-forordningen, der embetsverket i EUs energibyrå i Ljubljana (Slovenia) fikk tildelt en viss overnasjonal makt over strømkabler, mellomlandsforbindelser og flaskehalsinntekter i det norske kraftmarkedet. Reaksjonene da dette begynte å bli kjent var usedvanlig sterke, og utløste alvorlig husbråk innad i Arbeiderpartiet. Ledelsen og stortingsgruppa endte med å støtte opprettingen av Acer og energipakken. To og et halvt år etter dette har partiet ennå ikke kommet seg opp på hesten og oppover på meningsmålingene.

I løpet av de neste årene kommer EUs siste energipakke, den fjerde i rekken, til Norge og Stortinget som del av EØS-avtalen. Denne pakken er enda mer omfattende enn den forrige. Pakke 4 inneholder i alt fire forordninger og fire direktiver som enten er nye eller reviderte versjoner av de som allerede eksisterer. Blant disse er en revidert og utvidet Acer-forordning. Her skal Acer få økt myndighet til å fastsette retningslinjer for hvordan kapasiteten i kraftkablene skal fordeles, hvordan inntektene skal brukes, og til å treffe avgjørelser i saker hvor medlemsstatene i EU og EØS ikke er enige.

På sett og vis er EUs energiunion en imponerende politisk-juridisk konstruksjon. Dette er føderal maktutfoldelse og imperiebygging på avansert nivå, og antakelig noe av det mer storslåtte i unionsarkitekturen siden Jean Monnet og kull- og stålunionen. Men fra et norsk samfunnsperspektiv er det vanskelig å finne et unionsprosjekt som står fjernere både når det gjelder mål og metode. Energiunionens mål om maksimal markedsinnretning bryter med at elektrisk kraft bør være en samfunnsmessig innsatsfaktor her i landet. Demokratiet som beslutningsmetode skyves til side ved at embetsverk i EU-kommisjonen, Acer og den norske reguleringsmyndigheten RME får makt over politiske beslutninger til Stortinget og folkevalgte organer. Norges suverenitet over et helt avgjørende politikkområde for å utvikle fornybar energi, industri og samfunn er i ferd med å bli satt på spill.  

Før eller siden kommer det til å bli et avgjørende oppgjør om dette sakskomplekset, mest sannsynlig i det nye Stortinget som skal velges neste høst. Enten fortsetter ferden mot full oppgivelse av nasjonal styring og kontroll på et så sentralt område som vannkraften og energipolitikken. Eller så sier Stortinget nok er nok og tar tilbake suvereniteten som er oppgitt til Acer og energiunionen gjennom EØS-avtalen. Det er like før solsnu nå, også langt der inne på høyfjellet over Storvassdammen.