Elektrifisering av norsk sokkel må tjene både industri, natur og klima – SVs Landsmøte bør sikre at det skjer

Jan Haugen, klubbleder Washington Mills og leder i Industriaksjonen, Atle Tranøy, konserntillitsvalgt i Aker ASA og styremedlem i Industriaksjonen, Atle Forfang Rostad, klubbsekretær i Kaefer Energy og styremedlem i Industriaksjonen.

Kronikk opprinnelig publisert i Klassekampen 23.04.2021

Et av flere langsiktige samfunnsmål er å bli klimanøytrale. Det er vi enige om. Vi faglig
tillitsvalgte vil derimot aldri bli samfunnsnøytrale. For at energi skal understøtte industri
gjennom klimaomstillingen, må kraftprisen holdes nede. Et frislipp av markedskreftene i
energisektoren er ikke løsningen.

Oljevirksomheten står for ca 1/4 av norske CO2-utslipp, hvorav mesteparten fra gassturbinene på de ulike installasjonene. Når disse erstattes av fornybar kraft, vil nasjonens klimaregnskap se bedre ut. Den globale klimaeffekten er imidlertid omstridt. Det kommer an på hvor strømmen hentes fra og hva som skjer med gassen den erstatter.

Klimatiltak må vurderes helhetlig, både globalt og nasjonalt. Samtidig må de veies mot andre vesentlige samfunnsmessige konsekvenser. Den store oppgaven er å få energiomstillingen til å spille på lag med både industri, natur, arbeidsliv, og klima. Det grønne skiftet må bidra til å bygge et best mulig samfunn.

Elektrifisering er i så måte et tveegget sverd; vi må nøye vurdere måten vi gjør det på.

En uheldig allianse

Med et stadig sterkere politisk press for å senke karbonavtrykket, samt utsikter til en kraftig økning i CO2-avgiften, ønsker både Equinor og andre operatørselskap å elektrifisere sokkelen. Equinor har sågar satt av 50 mrd til en omfattende plan for energieffektivisering og elektrifisering. Full elektrifisering vil imidlertid bety økt strømforbruk på mer enn 15 TWh, og dermed legge beslag på mer enn hele Norges kraftoverskudd – om krafta hentes fra land.

Kraftbransjen logrer selvsagt ivrig, da dette vil sende prisen til værs sammen med kraftselskapenes marginer – ikke helt ulikt effekten av en rask utbygging av nye utenlandskabler.

Industri- og naturdød?

Men utaskjærs etterspørsel får innaskjærs konsekvenser. Husholdningene og virksomheter på land vil oppleve prisvekst. Det kan bety kroken på døra for vår kraftkrevende, klimaeffektive og høyteknologiske prosessindustri, som eksporterer for 100 mrd i året.

Økte priser vil dessuten skape etterspørsel etter rask utbygging av mer kraft på land – og dermed være en lissepasning til vindkraftlobbyen. Erfaringene fra landbasert vindkraft er imidlertid et svart kapittel i nyere norsk historie. Paradoksene og nederlagene er flere: Overkjøring av både konsesjonsvilkår og lokalbefolkning, rasering av natur og beiteområder, utbygging med sosial dumping og utenlandsk teknologi, massiv skatteparadisregistrering på eiersida, osv.

Samfunnsmodell

Omstilling og industrialisering kan ikke få skje på slike vilkår. Derfor må myndighetene – ikke kraftbransjen og oljeindustrien – legge premissene for elektrifiseringen, slik at energiressursene bidrar til en bedre og mer bærekraftig samfunnsbygging.

Industriaksjonen setter utbygging av kraft på sokkelen – hovedsakelig flytende havvind – som premiss for elektrifiseringen. Parallelt må vi bruke de nedslående, dyrekjøpte erfaringene fra landbasert vindkraft til å sikre et langt bedre reguleringsregime. Vi oppnår mer når vi tør å styre markedet. Havvind må utvikles på grunnlag av de beste erfaringene fra vår egen krafthistorie.

Å skaffe til veie denne krafta utaskjærs innebærer å bruke litt mer av den samme løpende grunnrenta som Equinor selv har reservert til formålet, men det vil lønne seg for Norge samlet sett. 50 mrd er relativt lite i et grunnrenteperspektiv, men utgjør derimot et stort og viktig bidrag til nasjonal fornybar industrisatsning.

Store grønne industrimuligheter

Elektrifisering gjort på riktig måte er en gylden mulighet til å bruke et hjemmemarked i utviklinga av ei gryende næring. Selv om startkostnadene er relativt høye, har Norge med lang offshoreerfaring og sterke maritime miljøer alle muligheter til etter hvert å ta internasjonale markedsandeler innen flytende havvind.

Dessuten vil ei slik satsing leve opp til slagordet om å ”bygge ny industri på skuldrene av den gamle”, og videre bidra til å nå fire industripolitiske målsetninger samtidig:

  • sikre et kraftregime og en kraftpris på land som ikke undergraver annen industri eller unødvendig fordyrer elektrifiseringen av samfunnet for øvrig
  • investere på en måte som bidrar til forskning, utvikling og aktivitet i norske maritime kompetansemiljøer
  • utvikle produksjon av flytende havvindturbinder til sitt fulle globale potensial for norsk leverandørindustri
  • på sikt kunne bruke krafta fra flytende havvind også til annen offshoreindustri (eksempelvis produksjon av hydrogen og ammoniakk, karbonfangst og lagring)

Miljøhensyn

Havvind må utvikles på miljømessig mest mulig skånsomt vis; i harmoni med fiskerinteresser, gyteområder og maritime systemer, samt trekkfugl. Myndighetene må sette i gang en konsekvensutredning som setter rammene for utbygginga.

Men verken Industrien, klimaet eller naturen har mye tid å miste.

Et sosialistisk folkeparti må ivareta alle tre, og bidra til at arbeidet starter så tidlig som mulig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *