Revidert nasjonalbudsjett – havvind.

Til parlamentariske ledere Stortinget

Industriaksjonen (IA) består av om lag 60 fagforeninger innen industriens ulike bransjer, infra­struk­tur, energi, transport og offentlig virksomhet, og har et bredt sammensatt styre på 21 stk.

IA viser til at myndigheter, industri og fagbevegelsen er enige om at landet trenger mer energi, og at klimamålene er viktige og skal oppnås med blant annet å elektrifisere sokkelen. Det er et premiss for å nå begge målene. Vi viser her til uttalelse 5. juni 2024 fra tillitsvalgte i klubber i Fellesfor­bund­et i leverandørindustrien, i Aker Solutions, Aibel, Rosenberg og Leirvik.

Regjeringa sine uttalte mål er å bygge ut en sterk norsk leverandørindustri innen havvind. IA under­streker at elektrifiseringen av olje- og gassplattformer må skje ved bærekraftig løsning som havvind, i tråd med regjer­ingas Hurdalsplattform: «Elektrifiseringen av sokkelen skal i størst mulig grad skje med havvind eller annen fornybar strøm produsert på sokkelen.» Vi er derfor skuffa over revidert nasjonal­budsjett som ikke har kon­krete tiltak for å sikre de tidligere uttalte målene. Vår bekymring er at initia­tivet til et energipartnerskap gjennom KonKraft ikke klarer å komme med konkrete tiltak som gir akti­vitet i leverandørindustrien innen krisa etter aktivitetsprosjekta er et faktum. Når de prosjektene av­sluttes ila 2026-2027 og aktiviteten i olje og gassprosjektene går drastisk ned, er industrien avhengig av at fornybarsektoren generelt og havvind spesielt har nye prosjekter klare for å fylle kapasiteten.

Vi vil minne om leverandørindustrien sin avgjørende betydning for:

  • Teknologi og kompetanseutvikling og kapasitet til det grønne skiftet.
  • Sysselsetning og verdiskapning langs kysten og i mange lokalsamfunn. Vi oppfordrer derfor både regjer­inga og opposisjonen til å samle seg om vedtak som gir raskest mulig uttelling i form av aktivitet som:
  • Hurtigspor for utvikling av havvind for å elektrifisere installasjoner med for eksempel mindre vindparker i allerede konsesjonsbelagte områder for olje og gassutvinning.
  • Sikre at utlysning av nye havvind områder i 2025 gis effektive konsesjonsløp for å sikre oppstart for 2030.
  • At det raskt blir iverksatt flere demoprosjekt for flytende havvind for å skape aktivitet, teste og ut­vikle teknologi og kompetanse, få kunnskap om påvirkning på miljø og andre havnær­in­ger og at den gradvise erfaringsoppbyggingen også bidrar til en nødvendig fallende kost­nadskurve for flytende havvind.
  • At statlige støtte til slike prosjekt innrettes slik at de også treffer leverandørindustrien for å understøtte muligheter for å investere i anlegg og utstyr for å bli internasjonalt konkur­ransedyktig for framtidige hav­vind og andre fornybare industriprosjekter.

Vi forventer at forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett ser behovet for raske tiltak, styrings­vilje og evne til å skape aktivitet i det som ellers kan bli en svært krevende situasjon for norsk leverandørindustri.

Vennlig hilsen,

John-Peder Denstad, leder av Industriaksjonen

De ti bud for grønn industri

Inspirert av de ti oljebud som sikret nasjonal kontroll over oljeinntektene, har Industriaksjonen og Natur og Ungdom de siste seks månedene forent krefter. Gjennom en rekke industribesøk og en dialogprosess som har ledet frem til et felles politikkdokument – De ti bud for grønn industri.

Det er ingen jobber på en død planet, og vi trenger industrien for å bygge ut klimaløsningene. Derfor fant vi sammen selv, og i regi av De Facto og Manifest har vi sammen med to ungdommer fra Natur og Ungdom besøkt industribygg og verft, og snakket om klima, natur, arbeidsliv, utfordringer og løsninger.

De ti bud for grønn industri

Som representanter for det grønne skiftets to mest betydelige folkebevegelser – fagbevegelsen og miljøbevegelsen – er vi bevisste vårt ansvar for å utvikle nye og sterke allianser. For lenge har våre to bevegelser blitt satt opp mot hverandre.

For lenge har vi unnlatt å bygge felles motmakt til et kortsiktig profittjag som truer klodens klima, mennesker og miljø.

Vi skal ikke dyrke destruktiv polarisering, men respektfull dialog. Vi vil ikke sette vår lit til et ekspertvelde som løser klimakrisa ovenfra, men bygge grasrotbevegelser på kunnskap og organisering nedenfra.

Vi ser at vår organisering av den aktive grasrota er en forutsetning for at politiske ledere føler demokratiets styrke i ryggen når de skal utfordre mektige motkrefter. Den demokratiske statens kraft i møte med private finans- og industrieiere blir ikke sterkere enn folkestyret den bygger på.

Vi erklærer vår felles vilje til felles aksjon for felles mål – gjennom De ti bud for grønn industri.

– Industrikasjonen og Natur og ungdom, mars 2023

1. Du skal ha hastverk: vi krever et krafttak for grønn industrireising

Industri spiller en avgjørende rolle for vår teknologiutvikling og velstand. I dag er norsk industri tungt dominert av en næring som skal omstilles. I en verden som må fase ut fossil energi, vil norsk næringsliv trenge grønne eksportindustrier for å kunne være konkurransedyktig og ha flere ben å stå på. Industriens rolle er også avgjørende for om vi lykkes med å kutte 55 prosent klimagassutslipp innen 2030 og bli karbonnøytrale innen 2050.

Det haster mer enn noen gang å sette fart på grønn industrireising i Norge.

2. Du skal ikke bedrive grønnvasking, men reelle utslippskutt og sirkulærøkonomi

Industri kan regnes som grønn når den gir reelle utslippskutt og utvikler en sirkulær produksjonsmodell som ikke overskrider klodens bæreevne. Virksomhet som omstiller fossilt til CO2-fritt forbruk, som batterier og havvind, er grønn industri.

Tiltak som i hovedsak bare flytter utslipp fra norsk til utenlandsk territorium er i seg selv ikke grønne prosjekter.

3. Du skal skape og videreutvikle gode arbeidsplasser over hele landet

Industrireisingen skal bidra til geografisk og sosial rettferdighet ved å bevare og skape gode og trygge jobber over hele landet, spesielt i lokalsamfunn der sysselsetting og ringvirkninger er avhengige av hjørnesteinsbedrifter. Ansattes rettigheter, medvirkning og tariffavtaler skal styrkes.

Økt styrke hos lokalsamfunn og fagorganiserte er en forutsetning for at verdiskapingen fra grønn industriutvikling kommer hele samfunnet til gode. Industrireisingen kan derfor ikke bygges på sosial dumping, løsarbeid fra bemanningsselskaper eller økt privat maktkonsentrasjon hos et fåtall eiere.

4. Du skal respektere dagens bærekraftige næringer og naturens grenser

Grønn industri og energiutvinning bør ikke utvikles på bekostning av næringer som allerede utnytter naturressursene bærekraftig, som jordbruk, skogbruk, reindrift og kystfiske.

Utbygging av ny industri og fornybar energiutvinning skal ikke forverre den globale naturkrisa, der arealendringer er den fremste årsaken til tap av naturmangfold, men respektere miljøfaglige råd, føre-var- prinsippet og naturens bæreevne. Det bør stilles krav om arealnøytralitet og gjenbruk av allerede utbygd areal. Råvarer, prosess og avfallshåndtering skal ha så minimalt miljøavtrykk som mulig.

Grønn industri unngår store naturinngrep og lokal forurensning, gjenbruker, gjenvinner og utnytter ressurser mest mulig effektivt.

5. Du skal ikke begjære vår vannkraft som børsobjekt

Grunnlaget for Norge som industrinasjon var og er at vår unike tilgang på fornybar vannkraft utnyttes strategisk til industriell verdiskaping, ikke ren råvareeksport. I et grønt skifte blir det desto viktigere at denne energien forblir under demokratisk kontroll og utnyttes strategisk til å kutte utslipp og sikre det historiske konkurransefortrinnet med forutsigbar og rimelig kraft til både eksisterende næringsliv, og ny grønn industri.

Det grønne industriskiftet forutsetter at myndighetene tar kontroll over prissettelsen på strøm innenlands. Norge skal selvsagt ha kraftutveksling med omverdenen, men systemet som skaper prissmitte fra høyprismarkeder i utlandet må avvikles.

6. Du skal forvalte industrinasjonens arvesølv nøysomt

Vi trenger kraft både for å kutte utslipp og bygge ny industri. Kraftpolitikken må understøtte produktiv, høyteknologisk industri og samtidig ta hensyn til natur og miljø og forbebygge overforbruk. Vi har ikke råd til å sløse vekk en av våre viktigste ressurser.

Energieffektivisering må stå øverst på tiltakslisten, dernest oppgradering av eksisterende vannkraft og utbygging av havvind og solenergi. Insentiver til sparing for husstander må tillate et rimelig basisforbruk og sette høyere avgifter på overforbruk.

Kryptovalutafabrikker må ikke få konsesjon til bruk av norsk fornybar kraft. Oljeindustriens finansielle muskler skal ikke brukes til å konkurrere om fornybar energi med grønne industriprosjekter og utslippskutt på fastlandet, men understøtte grønn kompetanseutvikling i leverandørindustrien. Derfor skal elektrifisering av norsk sokkel skje med havvind, mens kraft fra land begrenses til nødvendig balansekraft.

7. La din oljepolitikk trygge framtidas grønne industrijobber

Nye industrier som flytende havvind, hydrogen og karbonlagring kan bygges på skuldrene av Norges avanserte offshorenæring. Vi vil imidlertid ikke lykkes med å utvikle morgendagens industrielle løsninger fort nok til å vinne internasjonal konkurransekraft og langsiktig industriell sysselsetting, så lenge olje- og gassnæringen binder opp kapitalen, ressursene og kompetansen som trengs i de nye næringene.

Derfor må staten sikre at investeringsnivået i petroleumsnæringen tilpasses og gir forrang til behovet for teknologi- og kompetansebygging innen fornybare industrielle næringer.

Vi kan ikke basere de nye industrigrenene på industrianlegg eller arbeidskraft vi ikke har og mangler kapasitet til å utvikle.

8. Du skal ta strategisk ansvar og bruke vår makt

Både da vi temmet vannkraften og da vi fant oljen, klarte fremsynte politikere å legge grunnlaget for store industrielle ringvirkninger. Heller ikke det tredje store industriskiftet i norsk historie vil lykkes uten en aktiv og ambisiøs industripolitikk fra en stat som tar sitt strategiske ansvar og vet å bruke demokratiets makt.

  • INVESTERINGER: Staten må sikre at det investeres tilstrekkelige mengder tålmodig kapital, både privat og statlig, i ny næringsutvikling – fra grunnforskning til eksportfinans. Den særskilt høye lønnsomheten petroleum har på kort sikt gjør det helt nødvendig med aktiv og myndig styring av investeringene over mot det som styrker industrien på lang sikt.
  • EIERSKAP: Selskaper staten kontrollerer må få i samfunnsoppdrag å bidra til at verden oppfyller 1,5-gradersmålet globalt, på en måte som skaper arbeidsplasser lokalt.
  • SKATT- OG AVGIFTER: Skatte- og avgiftssystemet må stimulere til at investeringene flyttes gradvis fra fossile til grønne næringer.
  • INNKJØP OG KONSESJONER: Offentlige innkjøp, anbud og konsesjoner må innrettes slik at det bidrar til å oppnå de klima- og industripolitiske målene, inkludert 1,5-gradersmålet, lokal sysselsetting og natur- og miljøhensyn.

Staten må peke ut retningen, øke ambisjonene og sikre tempo i gjennomføringen av vår største omstilling noensinne.

9. Du skal både skape og dele

Når fellesskapet gjør en stor innsats for å skape ny økonomisk virksomhet, må gevinsten også deles i fellesskap.

Investeringsstatens avgjørende bidrag, i form av kapital, utdanning, forskning, infrastruktur og risikoavlastning, må gå hånd i hånd med fordelingsstatens vilje og evne til rettferdig fordeling. Det er avgjørende for innsatsens demokratiske legitimitet.

Statens makt som investor, garantist, grunneier, innkjøper og direkte eier av industri- og energivirksomheter må brukes til å sikre at fellesskapets midler støtter opp om fellesskapets mål. Demokratiet må stille klare og harde betingelser for offentlig støtte til privat næringsutvikling:

  • Faktiske utslippskutt
  • Arbeidsplasser i Norge
  • Regional utvikling
  • Rettferdig fordeling av verdiskapingen i bedriftene
  • Sosial og geografisk fordeling via skattesystemet
  • Miljøhensyn og global rettferdighet

10. Du skal tenke globalt og handle lokalt

Norge skal bidra til 1,5-gradersmålet i alt våre virksomheter gjør, også utenlands.

Den norske statens formidable kapitaleksport skal ikke innrettes rent finansielt, men bidra målrettet og klimaindustrielt til historiens største omstilling. Land som mangler teknologisk og økonomisk kapasitet til hurtig utbygging av grønne energi- og transportløsninger trenger tilgang på tålmodig kapital.

Norge skal bidra på en måte som ikke utnytter land i det globale sør, som sørger for klimarettferdighet, lokalt eierskap og nasjonal suverenitet, og underbygger økonomisk utvikling gjennom kompetanse- og teknologioverføring.

Hensynet til naturmiljø og arbeidsvilkår skal gjelde like mye globalt som nasjonalt.

Link til Klassekampens oppslag om de ti bud.

Aksjonsdag og politisk streik mot strømpriskrisa

Seminar og fanemarkering 16 mars

Seminar i Melahuset Marabous gt i Oslo kl.12-15.

Kl. 1200 – Kjell Roland fra Energikommisjonen og Trygve Tamburstuen Alternativ Energikommisjon.

Kl. 1300 – Handlingsrom innen EØS avtalen på styring av norsk strømpolitikk v/ Prof Finn Arnesen.
Strømpriskrise i Norge og Energi v/ Isak Lekve

Kl. 1345 – Strømprisekrise – hva må gjøres?
Tuva Mjelde Refsum, nestleder Natur og Ungdom
Dag Endal om strømpriskrisa betydning for idretten og frivillighet i Oslo
Astrid Rambøl, AEK og Manifest Analyse

Kl. 1500 Slutt

Fanemarkering utenfor Stortinget Kl. 1530 – 1630

Appeller:

  • Ingunn Gjerstad, leder LO i Oslo
  • Jan Davidsen, tidl leder Fagforbundet
  • Tuva Mjelde Refsum, nestleder Natur og Ungdom
  • Arne Larsen, Oslo NNN
  • Dag Endal, Oslo Idretten
  • Ola Floberg leder OSA

Norge skal stå fritt til å fastsette en politisk regulert makspris på strøm

Industriaksjonen mener at Norge fritt kan etablere et prisregime for strøm som produseres og forbrukes i Norge.

Styreuttalelse Industriaksjonen 15. desember 2022.

Industriaksjonen mener at Norge fritt kan etablere et prisregime for strøm som produseres og forbrukes i Norge.

Industriaksjonen går inn for et politisk regulert prisnivå ved at strømpriser i Norge skal baseres på de reelle kostnadene ved å produsere strøm i norske vannkraftverk. Det betyr dagens produksjonskostnad på 12 øre per kilowattime, med tillegg for transport, kapitalkostnader, nyinvesteringer og oppgraderinger.

Som et strakstiltak mot strømpriskrisa går Industriaksjonen derfor inn for at strømmen fastsettes til mellom 30 og 50 øre per kilowattime. Det skal samtidig motiveres til energisparing og energieffektivisering. For husholdningene må det innebære et topris-system med høyere kostnad for unødig overforbruk. Sammen med satsing på solenergi, varmepumper og geovarme vil dette gi både strømsparing og kortreist energi.

På mer varig basis innebærer dette å etablere et regulert og stabilt prisregime for norskprodusert strøm brukt i Norge. Alle land har sine særlige fortrinn. For å reetablere det historiske konkurransefortrinnet for industri og næringsliv med lavere strømpriser enn i andre land, må Norge kunne styre strømprisnivået innenlands.

Et kostnadsbasert prisregime på strøm vil sikre oversikt og forutsigbarhet både for produsenter, netteiere og forbrukere. Dette var også en grunnleggende forutsetning for den eksisterende energiloven. I Norge skal strøm være samfunnsmessig infrastruktur som ingen skal kunne ta urimelig fortjeneste på.

For å sikre hovedmålet om et regulert og kostnadsbasert prisregime for strøm i Norge, vil Industriaksjonen prioritere tre av tiltakene i rapporten til Alternativ energikommisjon, avgitt 2. november 2022.

I. Vannet i norske kraftmagasiner skal forvaltes slik at det sikres forsyningssikkerhet og gunstige priser for strømkunder i Norge.

Vannet i norske kraftmagasiner er eid av den norske staten via konsesjonsloven. Kraftmagasinene kan forvaltes av den norske myndigheter uavhengig av avtalene våre med andre land.

Disponeringen av kraftmagasinene skal skje ut fra hensynet til forsyningssikkerhet og slik at norske strømpriser igjen kan bli levelige for husholdningene og gi norsk næringsliv et viktig konkurransefortrinn.

II. Norske strømpriser frikobles fra det europeiske strømprissystemet.

Norsk vannkraft er unik med en magasinkapasitet som utjevner nedbørsforskjeller. Den skiller seg på dette viset grunnleggende fra energikildene i det europeiske energimarkedet. Norsk vannmagasiner er avhengig av de naturgitte variasjonene i nedbørsmengdene, og må forvaltes med tilstrekkelig varsomhet for å sikre forsyningssikkerhet.

Økt produksjon av strøm i Norge vil ikke senke strømprisene, så lenge vi er en del av det europeiske strømprismarkedet. Overskuddskraft kan selvsagt eksporteres når behovet i det norske markedet er dekket. Den norske overskuddskraften er i det store bildet så begrenset at den ikke har noen større betydning for forbrukere og næringsliv i andre land. Selv i år med maksimal eksport av norsk vannkraft, som i 2021, utgjør norsk krafteksport rundt 0,5 prosent av det samlede elektrisitetsforbruket i Europa.

Til sammenlikning var effekten av økningen av norskprodusert gass til Europa i 2022 seks ganger så høy som den samlede norske krafteksporten året før. Dette tilsvarer om lag 100 TWh (terrawattimer). Norge er i øyeblikket den største leverandøren av naturgass til Europa.

III. Norge skal ha full kontroll over kraftflyten i utenlandsforbindelsene. Staten styrer utveksling av strøm og salg av overskuddskraft.

Med eksisterende avtaler og eksisterende utvekslingskapasitet styres eksport og import av kraft fra og til Norge av prisene i det europeiske strømprismarkedet utenfor Norge, og av utenlandsk etterspørsel etter norsk kraft. Dette er uholdbart, og viser at priseffekten av de nye kablene, i det nåværende strømprisregimet, er vesentlig høyere enn det som ble lagt til grunn da beslutningene om bygging av kablene ble truffet.

Avtalen med Storbritannia om kabelen North Sea Link kan sies opp med ett års varsel. Avtalen som Statnett har inngått med det tyske nettselskapet Tennet (Statnetts motstykke i Tyskland) om driften av kabelen NordLink åpner for reforhandlinger når betydelige ulemper kan påvises.

EØS-avtalen så vel som en rekke EU-direktiver og forordninger har bestemmelser om at «allmenne hensyn» kan vektlegges for et medlemsland i EU og EØS-området. EØS-avtalens artikkel 112 om beskyttelsestiltak sier at «Dersom alvorlige, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå i en sektor eller innen et distrikt, kan en avtalepart ensidig treffe egnede tiltak» som så er nærmere fastsatt i den påfølgende avtaleartikkel 113.

For Norges del bør strømpriser ute av kontroll åpenbart være grunnlag for å kunne gjøre inngrep i markedet ut fra «allmenne hensyn». Kraftselskapene har satt forsyningssikkerheten i fare ved å produsere for mye strøm i perioder der det skal prioriteres at vannmagasinene skal fylles opp. Det har ført til at norske myndigheter har åpnet for muligheten for strømrasjonering.

Med de tre hovedgrepene som Industriaksjonen nå foreslår, vil norske myndigheter kunne ta tilbake kontroll over kraftressursene våre, og tilby næringsliv og befolkning en forutsigbar og politisk regulert strømpris framover.

For styret i Industriaksjonen

Atle Tranøy,
konserntillitsvalgt Aker Trøndelag
mob. 91815326
atle.tranoy@akerasa.com

Kim Olav Johansen  
nestleder Elektroarbeiderens fagforening
mob. 48091760
kim@elogitt.no

Regjeringens kraftpolitikk får Raufoss-industrien til å ryste

Alternativ Energikommisjon med folkemøte på Raufoss.

Alternativ Energikommisjon med folkemøte på Raufoss:

– Fortsetter det sånn med kraftprisene, vil det gå styggdårlig for industrien på Raufoss, sa administrerende direktør Skjalg S. Stavheim i eksportbedriften Hexagon Ragasco, da han fikk besøk av Alternativ Energikommisjon.

Thomas Vermes (tekst og foto)

– Ikke skyld på krigen, sier en urolig Hexagon Ragasco-sjef Skjalg S. Stavheim (til venstre) til Trygve Tamburstuen, Boye Ullmann, Gerd Liv Valla og Hogne Hongset fra Alternativ Energikommisjon. Bak: Tillitsvalgte Emil Nordsetmoen og Bjørn Sigurd Svingen.

RAUFOSS: Kraftpriskrisen regjeringen ikke griper inn mot, truer nå med å undergrave det avanserte industrimiljøet på Raufoss. Det fikk representantene Gerd Liv Valla, Hogne Hongset, Trygve Tamburstuen og Boye Ullmann fra Alternativ Energikommisjon klar beskjed om, da de 29. november stilte på et folkemøte i «Innlandets industrihovedstad».

Der har en av landets viktigste industriparker i alt 2554 ansatte og en omsetning på 12 milliarder kroner – hvorav 90-95 prosent fra eksport. Hvert år ruller 35.000 vogntog ut og inn på Riksvei 4 til og fra verdensmarkedene. Det kan fort bli færre framover, idet norsk energi- og industripolitikk sørger for å overføre store summer fra næringslivet for øvrig, til kraftselskapene.

– Lenge før Putin gikk til krig, gikk alarmen over strømpriser hos oss. Vi begynte å bråke i november i fjor. Siden 2000 har vi bygd opp en høyeffektiv produksjon av gassbeholdere av kompositt. 95 prosent av produksjonen eksporterer vi til 100 land, fikk kommisjonsmedlemmene vite av direktør Skjalg S. Stavheim, da de før folkemøtet besøkte en av industribedriftene på Raufoss, Hexagon Ragasco.

Direktør Skjalg S. Stavheim (til venstre), Trygve Tamburstuen og Gerd Liv Valla, her i produksjonslokalene til Hexagon Ragasco på Raufoss, er enige om at den politiske passiviteten overfor strømpriskrisen, må ta slutt.

– Støre og Vestre i en annen verden

Selskapet har investert 550 millioner og sjudoblet produktiviteten. Men nå står selskapet på grunn av mangedoblet strømpris i fare for å tape mot konkurrenter i India, Kina og Portugal. I 2020 betalte de 3,9 millioner kroner for strømmen. Bare for september i år lød regningen på 3,8 millioner!

– Vi hadde et overskudd på 50-60 millioner. Nå taper vi 30 millioner på strømprishoppet. I tillegg kommer regjeringen med økt arbeidsgiveravgift i statsbudsjettet for 2023. Vi har prata med næringsminster Jan Christian Vestre. Jonas Gahr Støre har vært her. Men Arbeiderpartiet har ikke lenger forståelse for industri. Narrativet de prater om, er av en helt annen verden, sa Stavheim til de besøkende i kontrollrommet med utsikt til de aldri hvilende robotene i produksjonslokalet.

– Ser du for deg en fastprisavtale? ville Gerd Liv Valla vite, om løsningen regjeringen forespeiler næringslivet.

– Nei. Støre spurte hva vi synes om fastprisavtaler på 70, 80 eller 90 øre. Men det er ingen som har noen som helst tro på fastprisavtaler på det nivået. «Ikke skyld på oss for krigen!», sa Jonas da vi ba ham løse dette. Og Vestre satser bare på Adam Smiths usynlige hånd, og ikke politikk. Vi skryter av trepartssamarbeidet. Men nå spør vi oss selv om vi kan stole på dem. Tilliten er i spill.

– Det er en markedsliberalisme som har sivet inn i Ap, bemerker Trygve Tamburstuen, som i sin tid var delaktig i å bygge opp den norske oljepolitikken og var den første statssekretæren i Olje- og energidepartementet.

– Også 90 øre er minst en tredobling av strømprisen. Og du vil ikke få det engang, påpeker kraftmarkeds-eksperten Hogne Hongset.

Stavheim kan for øvrig betro tilhørerne at han i nødens stund har inngått en fastprisavtale på hele 360 øre, som skal trappes ned i kommende år, men ikke er i nærheten av 70-90 øre.

– Vi sier at det er mulig å gjøre noe politisk med strømprisene. I Norge må vi kunne ha en strømpris i leiet 30-50 øre, sa Gerd Liv Valla til folkemøtet.

Krever EØS-avklaring

At regjeringen ikke griper inn, har ifølge Gerd Liv Valla med EØS-avtalen å gjøre. Alternativ Energikommisjon går inn for å omdefinere strøm fra en vanlig vare på markedet, til en offentlig infrastruktur, å vurdere muligheten for å styre krafteksporten gjennom utenlandskablene og å utrede hvordan kraftoverskudd kan eksporteres uten at europeisk høy pris smitter over til Norge, slik det gjør nå.

– Vi må finne ut av om de nødvendige grepene er mulig innenfor EØS, eller ikke. Hvis ikke, må også jeg som EØS-tilhenger revurdere mitt standpunkt, sa den forhenværende justisministeren og LO-lederen Valla.

På folkemøtet samme kveld la de fire fram sin rapport om hvordan Norge så raskt som mulig kan stanse importen av skyhøye strømpriser fra kontinentet og Storbritannia, og med det ta tilbake den historiske konkurransefordelen det har vært å ha lave strømpriser. 

– Klyngeledelsen for industrien rundt Mjøsa her har gått ut med krav om 70 øre som makspris som strakstiltak. Vel og merke som et strakstiltak. Det er ingen varig løsning, innledet Bjørn Sigurd Svingen. Han er leder i Fellesforbundets avdeling 23, Raufoss Jern og Metall, som sammen med Industriaksjonen og Alternativ Energikommisjon sto bak møtet.

Statnetts ville eventyr

– Vi hadde ikke klart å utvikle den gode oljepolitikken hvis vi hadde vært så tafatte som dagens politikere, sa den forhenværende Ap-statssekretæren Trygve Tamburstuen til forsamlingen.

Han understreket at den norske vannkrafta, med de verdifulle reguleringsmagasinene, er bygget opp av veldig bevisst politisk arbeid og tunge investeringer gjennom 100 år. Nå mener han de regjerende politikerne er i ferd med å skusle bort fordelen med dette.

– Før liberaliseringen i 1990 hadde vi samkjøringen som sørget for å dekke behovene for kraft. Nå har vi fått en totalt kommersialisert børs. Som politikerne har vært bevisstløse for.

Også i det nye systemet skulle staten ved Statnett ha enerett til å omsette norsk vannkraft.

– Så startet Statnett et vilt eventyr som har ført oss dit vi har i dag. Det første var å inngå samarbeidsavtale med de andre nordiske og baltiske selskapene.  Fornuftig det. Så begynte de å omsette norsk strøm i euro og ikke i kroner. Så lagde de to børser, en kraftbørs der norsk vannkraft blir omsatt i 20 land. Tilslaget får den som får den dyrest kWh produsert på kull, gass, atomkraft. Dermed importerer vi en kraftpris fra dem som klarer å produsere den dyreste, og ofte den mest forurensende strømmen. Og en finansiell kraftbørs.

– Statnett fortsatte å liberalisere. I 2010 solgte de den finansielle kraftbørsen til Nasdaq. I 2021 ble det omsatt nesten 1000TWh. Omsetningen i Nordpool var 482 milliared, og av hver eneste krone får Nasdaq en provisjon. Det skulle vært den norske statens inntekt! mener Tamburstuen.

Katastrofen ble ifølge ham fullendt ved at Statnett solgte 60 prosent av den fysiske kraftbørsen til Euronext i Nederland.

– Det er ikke overraskende at Erna Solberg, Tina Bru, Ola Elvestuen og Ole Erik Almlid sier at markedet skal sette strømprisene. Det som er overraskende, er at også Jonas Gahr Støre, Terje Assland og Espen Barth Eide sier at markedet skal rå, sa Hogne Hongset fra talerstolen.

– Strømstøtten er en vits

Hogne Hongset viste statistikk og prognoser han mener påviser at Norge slett ikke har, eller vil få, et kraftunderskudd. Det vi står overfor, er en kraftpriskrise.

Blant tilhørerne som tok ordet, var Torhild K. R. Løkken fra Eina. Hun er tillitsvalgt i den tyskeide bildelsprodusenten Benteler Raufoss og sitter i kommunestyret for Arbeiderpartiet.

– For to og et halvt år sida sloss jeg mot Erna Solberg for at vi som var på permittering, skulle ha noe å leve av. I dag slåss jeg mot egen regjering. Hos oss er det ikke mulig å få ned strømregningen ved å isolere veggene. Jeg støper oppheng til Audi. En tysk eier vil neppe fortsette å drive her hvis det ikke skjer noe med strømprisene, sa hun.

I Tyskland innfører myndighetene nå en makspris på 70 øre per kWh, ifølge lederen av Raufoss Industripark, Øivind Hansebråten.

– Den elleville økningen i prisene er en stor bekymring for oss. Strømmen alene er nok til å endre spillet. Strømstøtten for industrien er en vits. Benteler har en økning på 50 millioner i strømkostnader i året. Da hjelper ikke maksbeløpet for støtte til industrien på 3,5 millioner, noe særlig. Men det blir i hvert fall flere konsulenter til å skrive søknader og flere offentlige saksbehandlere til å avgjøre dem, bemerket han.

Urolig for framtida: Torhild K. R. Løkken, som er tillitsvalgt for den tyske bildelsprodusenten Benteler på Raufoss.

Oslos grafiske fagforening 150 år

En av Industriaksjonens medlemsorganisasjoner, Oslo grafiske fagforening, er 150 år.

Både når det gjelder kampen for tariffavtaler og velferdsordninger var de grafiske arbeiderne i hovedstaden pionerer i norsk arbeiderbevegelse.

Oslo grafiske fagforening ble stiftet i 1872 og er dermed landets eldste eksisterende fagforening. Foreningen har overlevd i 150 år, blant annet fordi den har evnet å kombinere organisasjonsarbeidet, solidaritet og kampvilje, faglighet, fleksibilitet og framsynhet.

Som seg hør og bør når en forening fyller år, er det skrevet en jubileumsbok. Boka «De vanskelige årene – Oslo grafiske fagforening 1997-2022» er skrevet av Paul Bjerke,  forsker i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte. Den plukker opp tråden fra den forrige jubileumsboka «Fra bly til bytes» av Tor Are Johansen (1997). Bjerkes nye bok beskriver i hovedsak de siste 25 årenes utvikling og handler om vanskelige år preget av dramatiske endringer i grafisk bransje. Men den handler også om framgang på viktige, nye områder som pakkerier og byråer.

Boka ble lansert på Oslo grafiske fagforenings halvårsmøte 27. oktober på Kulturhuset i Oslo.

Vi gratulerer!

Les mer hos Fri Fagbevegelse: Oslo Grafiske Fagforening fyller 150 år

Demonstrasjon for kontroll over vannkrafta 19. september

Ta kontroll over vannkraften

Vi krever handling fra regjeringen og Stortinget for å beholde og sikre rimelig strøm som et norsk konkurransefortrinn.

FYLL OPP VANNMAGASINENE: REGULER OG STANS STRØMEKSPORTEN NÅ

TOPRIS-SYSTEM PÅ STRØM: INNFØR MAKSPRIS FOR INDUSTRI, LANDBRUK OG HUSSTANDER

NYE FORHANDLINGER OM KABLENE TIL TYSKLAND OG STORBRITANNIA!

POLITISK STYRING – NEI TIL MARKEDSTVANG FRA EU OG ACER!

Vannkraft har vært en strategisk samfunnsressurs som har kommet folk, næringsliv og fellesskapet til gode på linje med vann, vei og avløp. Strøm har blitt til en vare. Nå tar kraftprodusentene i Sør-Norge opp til 30-40 ganger så mye betalt som de 12 øre kilowatten som krafta koster å produsere.

Prissettingen skal skje der betalingsviljen er høyest. Taperne er husholdningene, næringsliv, landbruk og industri. Det blir en markering fra kl. 1100 – 1130 med overrekkelse av krav.

Oversikt – Fakkelmarkeringer 15. Februar

Vi oppfordrer alle om å slutte opp om markeringene som blir arrangert rundt om i landet 15. Februar. Fra Tromsø i nord, til Kristiansand i sør. 21 markeringer!

Følgene har varslet fakkelmarkering:
Trykk på linken under for mer info om lokalt arrangement.

Hvor:Arrangør:
OsloLO i Oslo
BergenLO i Bergen og omegn
TrondheimLO i Trondheim og omland
StavangerLO i Stavanger
KristiansandLO i Kristiansand
HaugesundLO i Nord-Rogaland
SaudaLO i Nord-Rogaland
StordLO i Sunnhordaland
EgersundLO i Dalane
FredrikstadLO i Fredrikstad
OddaLO i Indre Hardanger
GjøvikIndustriaksjonen
RaufossIndustriaksjonen
VerdalVerkstedklubben Kværner Verdal
SortlandLO i Vesterålen
RanaLO i Rana og omegn
ElverumLO i Sør Østerdalen
MosjøenNei til EU Nordland
EtneFagforbundet Etne
TromsøLO i Tromsø
PorsgrunnLO i Grenland

Ønsker dere å bestille inn plakater og flyere til markeringen, send bestilling på epost til: post@industriaksjonen.no Obs. begrenset antall.

Last ned flyer – Politisk kontroll

Hva skal være målet med energipolitikken?

Ingen land i verden har forvaltet naturresursene sine på en bedre måte enn Norge. Fossefall, vannmagasiner og kraftverk rundt om i hele landet ble bygget gjennom slit og klassekamp. Det var tre klare hensikter med kraftutbyggingen; Industribygging, velstand og politisk kontroll. Fattiglandet Norge forstod tidlig at vannkrafta måtte underlegges Stortingets kontroll og måtte utnyttes til det beste for folket.

Det politiske rammeverket ble etablert på starten av 1900 tallet gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten. Etter krigen skulle landet bygges og fossefallene temmes. Det var da en krystallklar og felles forståelse av hva som måtte gjøres. Krafta skulle brukes til å bygge industri og velstand, i bygd og by. Arbeiderpartiet var arkitekten bak denne politikken. Det gav oss det moderne velferdssamfunnet, allerede før funnet av olje på Ekofisk i 1969. Erfaringene fra vannkrafta gjorde oss i stand til å etablere Statoil og de 10 olje-budene. Den kloke forvaltningen av vann, olje og gass skyldes politiske vedtak i Stortinget, der politisk styring og kontroll var suksessformelen.

På 80-90-tallet gjør markedsliberalismen sitt inntog i annerledeslandet langt nord i Europa. Norge ble det første landet som liberaliserte sin kraftproduksjon og laget et strømmarked. Strøm som frem til da hadde vært en del av vår infrastruktur, var nå blitt en vare. Kraftbransjen, inkludert Statskraftverkene, hadde fått en ny politisk ordre som var: selg strøm, til høyest mulig pris! Markedet ble en erstatning for den politiske kontrollen.

I dag er det helt og holdent markedet som setter prisen. Kraftbransjen selger strømmen til den som vil gi høyest pris, og det er prisen på kull- og gasskraft i Europa som setter prisen på strøm også i Norge. Kablene til kontinentet og England kobler oss til strømmarkeder med skyhøye priser, og gjør at prisen smitter over til norske forbrukere og industri. Konsekvensene av dette er alvorlige. Hvorfor skal hjørnesteinsbedrifter som våre smelteverk og kraftforedlene industri fortsette å investere i Norge, dersom strømprisen er lik som på kontinentet? Europa er det viktigste markedet for denne industrien, men konkurrentene ligger ikke der. De ligger i land med regulerte strømpriser i Asia og Midtøsten. Faren for industridød og utflagging er reell, og det samme gjelder etableringer og planer om ny industri.

Det hjelper ikke med støtte til strømregninga hjemme, hvis du ikke har en jobb og gå til.

Kraftbransjen tjener seg rike på at folk og næringsliv må bla opp flere kroner per kilowattime. Nedbetalte og offentlig eide kraftverk produserer strøm til mellom 10-15øre kilowattimen, så her snakker vi om en ekstrem superprofitt. Men er dette egentlig målet? Vi lar ikke legemiddelindustrien styre helsepolitikken, eller våpenindustrien styre forsvarspolitikken. Hvorfor skal vi la energibransjen styre energipolitikken? LO og NHO er klare på at strøm er en strategisk ressurs som må forvaltes, strategisk. Nå trenger vi også at politikerne følger opp.

Regjeringen er i ferd med å nedsette en energikommisjon, og det er bra, men det kan ikke ta måneder og år å konkludere. Det står klart at vi trenger et oppgjør med tankegangen om et fritt og uregulert marked. Vi må ta tilbake den politiske kontrollen og igjen begynne å betrakte elektrisk kraft som et fellesgode og en fundamental del av vår infrastruktur. Vi skal fortsatt eksportere av overskuddet, men det kan ikke være sånn at energiknapphet og høye priser på kontinentet og i England skal sette prisen her hjemme.

Nå er det nok en gang opp til Arbeiderpartiet å sikre politisk flertall for å ta grep i Stortinget.

Regjeringsplattformen er god, men nå må den omsettes til konkret politikk. Det er ikke alltid nødvendig å finne opp kruttet på nytt. Vi kan hente mye god lærdom og erfaring fra de som la grunnlaget for dagens industri- og energipolitikk. Billig strøm skal fortsatt være et av våre viktigste konkurransefortrinn, men da må vi ta tilbake politisk kontroll over vår evigvarende naturressurs!

Remy Penev, Leder Industriaksjonen, tillitsvalgt Industri Energi

Jan Haugen, Leder av Elektrokjemisk Samarbeidskomite, Industri Energi

Kraftmarkering og overlevering av krav 20. Januar

Torsdag 20. Januar arrangerte Industriaksjonen en markering foran stortinget. Vi fikk også overlevert våre politiske krav til olje- og energiministeren. Hele 53 fagforeningsfaner var tilstede sammen med en rekke folk og organisasjoner som stilte seg bak vårt krav om: Politisk kontroll over krafta.

Innslaget fra NRK dagsrevyen kan du se under, sammen med hele markeringen foran stortinget.

Fra FriFagbevegelse: – Vi kan ikke sitte stille og se på at disse strømregningene fyker i været.

Fra Klassekampen: – En allianse av arbeidere og bønder samlet seg med krav om at regjeringen tar politisk kontroll over strømprisene.

Industrien skriker etter hjelp med strømregninger: – Nå haster det, sier Stein Lier-Hansen.

Energiseminar 20. Januar

Påmelding til post@industriaksjonen.no

500kr per person.

Program seminar:

Kulturhuset, Youngs gate 6

09.30 – 09.40           Åpning

09.40 – 10.05            Geir Vollsæter, spesialrådgiver            

10.05 – 10.30              Trygve Tamburstuen, Tidligere statssekretær AP

10.30 – 10.55             Anders Skontoft, Professor NTNU

10.55 – 11.20             Jan Haugen, leder av elektrokjemisk

                                    samarbeidskomite, Industri Energi

11.20 – 11.45              Morten Harper, Utreder Nei til EU

11.45 – 12.15              Pause med enkel bevertning

12.15 – 13.00             Paneldebatt m/spørsmål

Fines det ett politisk handlingsrom?

  • Marit Arnstad                              SP
  • Terje Aasland                               AP
  • Marie Sneve Martinussen       R
  • Torgeir Fylkesnes                       SV

13.00 – 13.30              Avslutning

14.00                           Appeller og kraftmarkering Stortinget.

Stopp Orkla og Stein Erik Hagen sin utflagging av Norgesplaster!

I april 2020 kjøpte Stein Erik Hagen sitt selskap Orkla opp Norgesplaster. Nå frykter lokale tillitsvalgte og ansatte at industribedriften skal slaktes og flagges ut til Spania. Bakgrunnen for at Norgesplaster skal flyttes fra Vennesla til Barcelona? Økt profitt!

Bedriften representerer et godt kjent varemerke og 50 lokale arbeidsplasser hvor virksomheten har gått med overskudd siden 1938. Orkla selskapet besluttet i 2016 å legge ned og flagge ut Ello fabrikken i Kristiansund. Nå risikerer de ansatte i Vennesla samme skjebne.

Industriaksjonen vil uttrykke sin klare støtte til Industri Energi sine medlemmer og tillitsvalgte i Vennesla. Nok en gang ser vi at Orkla ønsker å rasere en solid og viktig lokal industriarbeidsplass i jakten på økt profitt. Etter mange år med kutt i formue skatt ser vi nå konsekvensene. Solide selskaper flagges ut, og ansatte mister jobben. Fellesskapet og arbeidsfolk må ta kostnaden av økt profitt for eierne.

Industriaksjonen oppfordrer styret i Norgesplaster til å stoppe sine planer om utflagging. Vi oppfordrer også alle våre tilsluttede fagforeninger om å støtte opp om de tillitsvalgte i Industri Energi som nå tar kampen mot utflagging. Samhold gir styrke!

Remy Penev.

Leder, Industriaksjonen

Strømprisen når nye høyder. – Dobbel rekord mandag 20.12

Mandag blir det satt rekord på både timeprisen og dagsprisen på strøm i Sør-Norge. Konsekvensene kan bli omfattende for industrien på lengre sikt.

Naturresursene og billig kraft er vårt viktigste konkurransefortrinn. Nå ser vi at vannkrafta er blitt ett spekulasjonsobjekt på børsen. Hvem er det som taper på dette? Det er industrien, velferdsstaten, vanlige folk, landbruket, bedriftene, osv.

Vannkrafta skal ikke eksporteres rett ut som en råvare til høyeste pris. Krafta skal videreforedles til metaller og industriprodukter, så skal den eksporteres! Dette krever politisk styring fremfor full markedsliberalisme som idag. Dette må regjeringa nå ta et oppgjør med.

Hvor ofte skal stortinget diskutere og vedta krisestøtte til folk og næringsliv? Hver gang det blir kaldt? Hvem er det som tjener på dette politiske spillet? Det er ikke industrien og forbrukerne. Vi krever politisk handling nå.

Sett av datoene 20.01 og 15.02!