Strømprisene har eksplodert i Norge de siste månedene. Dette har presset myndighetene til å øke bostøtten til de fattigste og redusere el-avgiften inntil videre. Dette er nødvendig, men løser ikke problemene.
Norsk kraft har blitt en vare som kjøpes og selges på et nordisk og etter hvert europeisk marked.
Selskapene som produserer strøm tjener store penger der vi forbrukere, kraftintensiv industri og
kommuner må betale. Norge har nå flere utenlandskabler enn det som trengs for
forsyningssikkerheten. Følgene er import av dramatisk høye strømpriser og eksport av hele Norges
normale kraftoverskudd. Sammen med tørkesommeren 2021 og et stort kraftbehov fra utlandet, har
dette brakt nivået i vannmagasinene våre langt under normalen.
Statnetts utbygging av nettkapasitet mellom nord og sør vil øke strømprisene i nord. Samtidig er det
viktig å bygge ut nettkapasitet som styrker eksisterende arbeidsplasser og legger til rett for nye
industrietableringer. Strøm er en fellesressurs som skal brukes for å skape arbeidsplasser og sikre
levende lokalsamfunn. Norge risikerer nå at den kraftintensive prosessindustrien flagges ut til land
som bruker fossile energikilder i industrien. Elektrifisering av norsk sokkel fra land vil øke vårt
kraftbehov ytterligere. Høye strømpriser åpner også for videre utbygging av naturødeleggende
vindkraft på land.
EUs energimarkedspakker bygger opp et konkurransemarked med strøm på kraftbørs og uforutsigbare priser. EUs energibyrå Acer har som hovedoppgave å sørge for overføringskapasitet og retningslinjer som gir tilnærmet lik strømpris i EU og i Norge. Vi krever at det er Norge som skal bestemmer over energipolitikken vår – ikke EU.
Industriaksjonen vil sammen med LO i Bergen og Omland ta initiativet til en brei
allianse som krever store kutt i strømprisene. Det forutsetter politisk kontroll over kraftbransjen.
Vannkrafta er arvesølvet som skal tjene folk flest og fortsette å være et konkurransefortrinn for
industri og næringsliv. På kort sikt støtter vi tiltak som fjerning av el-avgift og fritak for merverdiavgift
på strøm. Dette er ikke nok.
For å få tilbake strømprisene på et levelig og varig lavt nivå kreves det:
Sikre bærekraftig fyllingsgrad i våre vannmagasin – Stans i krafteksport ved lav
fyllingsgrad.
Ut av Acer og EUs energiunion – fortsatt kraftsamarbeid med nabolandene våre.
Forutsigbare langsiktige kraftpriser for industri og landbruk samt toprissystem for
husholdninger.
Vi som initiativtakere til
strømprisalliansen søker
om støtte til aksjonen fra
alle:
– fagforeninger, organisasjoner, partilag, bedrifter og privatpersoner – som vil at strømproduksjonen skal styres etter nasjonalt fastsatte politiske mål, og sikre konkurranseevnen til norsk næringsliv, og sikre velferd for folk flest.
Tirsdag 30. November deltok styremedlem Boye Ullman i NRK debatten, sammen med Olje og Energiministeren. Temaet var de skyhøye strømprisene og strømkrisen.
Vårt krav er regulering og politisk styring av vannkrafta, til det beste for samfunnet og industrien!
Remy Penev, leder av Industriaksjonen deltok 18.11 på naturvernforbundet sitt arrangement, broen til fremtiden i Stavanger. Teamet var havvind og leverandørindustrien – Er en bærekraftig og lønnsom produksjon mulig?
Kim Olav Johansen er redd EUs tredje energipakke og deres energibyrå Acer kan bli skjebnesvangre for arbeidsplassen hans, Norske Skog Skogn.
– Er du forberedt? EL og IT-forbundets tillitsvalgte Kim
Olav Johansen har akkurat ankommet Tinghuset i Oslo og får spørsmål i
korridoren fra Nei til EUs advokat.
– Ja, svarer Johansen uten å nøle, går inn i sal 257, presenterer
seg stående for dommeren og får sette seg.
Så starter han en urovekkende vitneforklaring i søksmålet
organisasjonen Nei til EU har reist mot staten:
Nei til EUs anklage går ut på at stortingsflertallet brøt
Grunnloven da de i mars 2018 vedtok å ta EUs omfattende lovgivning for
elektrisk kraft og gass, kalt Energimarkedspakke 3, inn i EØS-avtalen. Samtidig
vedtok Stortinget å avgi myndighet til å gripe inn overfor norske myndigheter
og aktører på energimarkedet, via kopiorganer, til EUs energimarkedsbyrå Acer.
Resultatet uroer Johansen og mange fagforeningskamerater i El og IT-forbundet og industriforbundene i LO, som alle var imot norsk tilslutning til energipakka og Acer.
Strømpriser på toppen av alt
– Acer og energimarkedspakka har til mål å harmonisere
energimarkedene på tvers av landegrensene. Vi frykter at det vil gjøre noe med
kraftprisene som kan få enorme konsekvenser for bedriften jeg jobber på,
forklarte Johansen da saka var oppe i tingretten første uka i november.
Stridens kjerne er at stortingsflertallet hevdet at
overføring av myndighet til Acer var så lite inngripende at det kunne vedtas
med simpelt flertall. Nei til EU mener overføringen av makt er så alvorlig at et
slikt vedtak må gjøres etter Grunnlovens paragraf 115. Den krever ¾ flertall
med minst 2/3 av stortingets medlemmer til stede.
Kim Olav Johansen, som også er styremedlem i
Industriaksjonen, var klar i sitt budskap om at vedtaket etter hans syn er
svært så inngripende.
– Vi er inne i et krevende marked hvor etterspørselen etter
avispapir er synkende. Vi har vært gjennom flere runder med effektivisering og
nedbemanning og har fått utenlandske eiere nå. Nå kommer usikkerhet om
framtidige kraftpriser som følge av energipakka og Acer, på toppen, fortalte
han i retten.
– Kraftprisen utgjør en stor andel av utgiftene ved
produksjon av avispapir ved Norske Skog Skogn. I fjor sto innkjøp av kraft for
ca. 11 prosent av utgiftene per tonn papir. I år nærmer vi oss 19 prosent,
forteller Johansen.
– Med energipakka og Acer blir det stor usikkerhet om hva økte strømpriser og manglende nasjonal kontroll vil medføre. Det kan få store konsekvenser for min egen arbeidsplass og lokalsamfunnet, sier han etter vitnemålet.
Usikker framtid for industriens kraftavtaler
Papirfabrikken har nå en langsiktig kraftavtale med
Statkraft. Men den dekker kun strømforbruket til en viss andel av produksjonen.
Utover det må selskapet kjøpe kraft på spotmarkedet og blir dermed utsatt for
de flytende kraftprisene.
– Jeg vil påstå at uten avtalen med Statkraft, kunne det
ødelagt bunnlinja vår. Men med energipakka til EU stiller jeg spørsmål om vi
kan få sånne avtaler i framtida, når denne utløper.
Hvorfor skulle den skape usikkerhet om forlengelse av
Statkraft-avtalen?
– Vi vet hva som er målet til EU. Det er å harmonisere energimarkedet. RME har som mandat å ta med seg energipolitikken til EU og gjøre til norsk politikk. Det å tilrettelegge for norsk industri, kan bli vanskelig. For det er konkurransevridning. Det er noe EU ikke ønsker skal forekomme, svarer Johansen. RME, Reguleringsmyndigheten for energi, er et nytt organ som ble opprett som følge av energipakka og Acer. Acer fatter beslutninger som overvåkingsorganet ESA skal kopiere overfor Norge. Så skal RME, som ikke kan instrueres av norske myndigheter, påse at EU-bestemmelser blir fulgt i det norske el- og gassmarkedet.
Risiko fra at utenlandske eiere vil gi opp
Hvordan kan framtidas langsiktige kraftavtaler bli når de
gjeldende utløper?
– Med EU sitt mål om fri flyt av kraft og at konkurransevridning
er fy-fy, er jeg redd ingen avtaler er trygge når de utløper
Ville konkurransefordelen med billigere kraft enn i andre
land stått i fare også uten Energipakke 3 og Acer?
– Med mulighet til politisk styring hadde i hvert fall jeg
følt meg tryggere, framfor å ha knyttet oss opp til europeisk storpolitikk. I
deres planer har ikke Norge noen særstilling.
Heldigvis for Norske Skog Skogn og andre industribedrifter
fra Trøndelag og nordover, har ikke de europeiske prisene som følge av
utenlandskabler slått inn der. Prisene er høyere enn i fjor, men langt lavere
enn i Sør-Norge på grunn av begrenset overføringskapasitet innenlands.
– Med sørnorske spotpriser ville det neppe vært lønnsomt å
produsere noe utover det som dekkes av Statkraftavtalen. Skjebnen vår er i
kraftbransjens hender, kommenterer Kim Olav Johansen.
Norske Skogs fabrikk på Skogn i Trøndelag sysselsetter 400
personer. Ringvirkningene gir to-tre ganger så mange arbeidsplasser. Mye står
på spill, fortalte Johansen til retten.
– Bekymring for om Norske Skog Skogn skal overleve eller
ikke, har vært der de siste ti åra. Tidligere var ikke kraftprisene problemet.
Men vi slet økonomisk. Nå har vi utenlandske eiere og man må anta at vi ikke er
så attraktive for dem hvis fordelen med lave kraftpriser forsvinner. Da blir
spørsmålet om de er villige til å investere i Norge, som er langt fra
markedene. Norske Skog har fabrikker i Frankrike og Østerrike også.
Med unntak av Borregaard og Norske Skogs to fabrikker, en i
Skogn og Saugbrugs i Halden, er treforedlingsindustrien i Norge så å si
utradert fra før.
Torsdag 21. Oktober ble det avholdt årsmøte i Oslo.
Industriaksjonen ble stiftet i januar 2019 og hadde da som formål øke
forståelsen av industriens betydning for samfunnet, og påvirke partiene og den
politiske debatten frem mot stortingsvalget.
Selv om 2021 har vært preget av korona restriksjoner har aksjonen klart
å skape oppmerksomhet rundt flere av våre kampsaker som: energipolitikk,
elektrifisering av sokkelen, havvind og fremtidens industrielle muligheter for
landet.
En kort oppsummering av aktivitet frem mot stortingsvalget:
Jobbet opp mot partienes programprosess
og landsmøter vinteren og våren 2021
En rekke leserinnlegg og kronikker i
ulike aviser, lokalt og nasjonalt.
Deltakelse under Energirike /
Motvindfestival i Haugesund og i Arendalsuka
Lansering
av industripolitisk hovedrapport
av De Facto og Agri Analyse for Industriaksjonen inn mot rødgrønne
regjeringsforhandlinger 20.-21. september
Deltakelse med to styremedlemmer på NRK Debatten om
utenlandskabler 30. September
Tidligere leder fra venstre: Ståle Knoff Johansen (FF), Jan Haugen (IE) og nyvalgt leder Remy Penev (IE)
Jobben er ikke over selv om vi har fått en ny regjering med en
ambisiøs industripolitikk. Mye bra står i plattformen, men dette skal følges
opp med en konkret politikk. En av våre kampsaker har hele tiden vært energipolitikken,
og dette vil nok bli den første prøvelsen for den nye regjeringen.
Skal regjeringen lykkes med sine mål, må Industriaksjonen og det aktive grunnplanet i fagbevegelsen være tydelige i sine krav. Her må vi sammen utgjøre en tydelig kraft inn mot stortinget. Det er nå jobben starter!
Industriaksjonen sin hovedsak vil fortsatt være å øke forståelsen av industriens betydning for innovasjon, verdiskaping og sysselsetting i hele landet.
Bli med på laget, og støtt opp om Industriaksjonen!
For noen uker siden arrangerte Industriaksjonen lanseringsmøte om De Facto-rapporten Framtidens Industri, som forhåpentligvis blir viktig for vårt arbeid fremover. Denne er nå tilgjengelig online, til glede for nye lyttere.
Fri Fagbevelse skriver om De Factos rapport Framtidas industri:
Ifølge rapporten bør en ny industristrategi «la hensynet til innbyggerne og dem som arbeider i de ulike næringene stå i fremste rekke», og arbeidstakernes rettigheter og høringsrett bør stå sterkt:
– Vi kan ta allerede nå å videreutvikle og bygge ny industri, som gjør at vi lykkes med både å skape nye høykompetente, produktive arbeidsplasser, og lykkes med det grønne skiftet, sier Penev.
Den viktigste av de norske industrisektorene målt i eksportinntekter, skatteinntekter og arbeidsplasser, er olje- og gassindustrien, men når de globale klimagassutslippene skal reduseres ned mot null de neste 30 årene, vil denne uunngåelig bli mindre. Da må Norge føre en industripolitikk som gjør at dette skiftet blir en mulighet for ny industri, heller enn slutten på en eksisterende. Basert på denne rapporten og forutsetningen om at alle land som vil ha en velutviklet økonomi og velferd også må være en industrinasjon har Industriaksjonen følgende politiske anbefalinger:
Staten må igjen bli en mer aktiv investor og medeier i industrien, og bruke rollen som regulator og innkjøper langt mer bevisst for å fremme norsk industriell utvikling. Særlig fastlandsindustrien trenger økte investeringer.
Ta tilbake kontrollen over mellomlandsforbindelsene, og regulere utenlandshandelen med kraft så langt det er nødvendig for at vi ikke importerer et høyere prisnivå. Det er en forutsetning for å trygge og videreutvikle den kraftforedlende prosessindustrien vår, og å bygge ny grønn industri.
Prioritere kraft til de industriprosjekt ene som gir størst varig sysselsettingseffekt i Norge.
Øke produksjonen av vannkraft gjennom oppgradering og effektivisering. Satse på energieffektivisering, solenergi og biogass heller enn landbasert vindkraft. Ingen overføring av kraft fra land til sokkelen uten at det bygges ut like mye havvind.
Naturressursene våre må forvaltes på en måte som fremmer norsk industriutvikling. Ikke bare må petroleum spille bedre på lag med leverandørindustrien; mineraler, fisk, akvakultur, jordbruk og skogbruk, arealer må underlegges et konsesjons- og reguleringsregime som tydelig fremmer videreforedling i Norge.
Verftsindustrien og maritime næringer har en nøkkelrolle i det grønne industriskiftet og må sikres oppdrag som gir sysselsetting og kompetanseutvikling innenfor bla. havvind, karbonfangst, -bruk og – lagring, grønn skipsteknologi og hydrogen – i samme takt som oppdragene fra oljen avtar.
Vi må tilrettelegge for og promotere investeringer i høyteknologiske industrinæringer som batterier, solenergi, hydrogen/ammoniakk, farmasøytisk industri og CCUS
Vi må bygge opp en stor sirkulærøkonomi som gjenvinner produktene vi bruker i Norge heller enn å eksportere «avfallet» til andre land.
En industripolitisk nyorientering må fremme et organisert arbeidsliv som involverer ansatte tett i organiseringen av produksjonen, skaper insentiver til å investere i avansert teknologi, og sikrer medbestemmelse via forhandlingsbaserte avtalesystemer. Bemanningsbransjen er uforenlig med disse målsetningene, og må derfor avvikles. Samtidig må vi styrke offentlig arbeidsformidling, som også i sterkere grad må hjelpe arbeidsledige inn i programmer for kompetanseheving, omskolering og utdanning i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Klassekampens nyhetssak om rapporten kan leses her: https://klassekampen.no/utgave/2021-09-20/vil-gjenreise-industrien
Boye Ullmann 5te kandidat for Rødt Oslo, publisert i Klasseskampen 13.09.2021
Stortinget vedtok i all hast 7 juni fire nye forordninger knyttet til EUs Energipakke. Her har både regjeringa og AP hatt hastverk før en eventuell ny regjering med både SP og SV skulle hatt innsigelser mot de fire EU forordningene. Det dreier seg om forordninger med klare politiske føringer for et markeds og konkurransebasert EU som inkluderer Norge på strøm og kraft. Målet er konkurranse innenfor et harmonisert prissystem som fordrer overføringskabler i hele EU slik at fri flyt av strøm med «like» konkurranseregler. I første omgang vil ACER og EU sørge for gjennom tekniske endringer etablere regionale kraftbørser. Vi har hatt Norpol i Norge, Sverige og Danmark som er blitt utvidet med de tre baltiske land. Det endelige målet for EU er en EU basert kraftbørs. Vi har sett at kraftbørs med spekulanter alla Einar Aas har blitt kjemperike. Samtidig hadde Einar Aas hadde dårlig timing i 2019 og tapte 1,3 milliarder på en helg som offentlige eide kraftselskaper måtte dekke.
Allerede nå ser vi resultater av overføringer av strøm gjennom nye
utenlandskabler . Ny tysk kabel ble åpnet i vår og ny englandskabel blir
åpnet i høst. Norge opplever rekordhøye strømpriser som henger sammen
med at vi får strøm fra kullkraft i Europa som
inkluderer CO2 avgift. Under ACER debatten fikk vi inntrykk av fra JA
siden inkludert MDG at strømmen vi fikk fra EU var grønn mens den i
hovedsak kommer fra atomkraft og kull når det ikke blåser eller er sol i
EU land. EU og ACER har som mål å harmonisere
strømpriser og innenfor vil det være «fri» konkurranse. Norske priser
er altfor lave i utgangspunktet mener ACER. Utenlandskablene medfører nå
at «markedet» sørger for høyere priser som kraftbransjen higer etter.
De fire forordningene til EU sørger for et
harmonisert EU strømmarked samt et regelverk for alle der Norge ikke
har noen stemmerett. Stortinget har da godkjent blant annet at
flaskehalsinntekter som Statnett har brukt til å finansiere utbygging av
infrastruktur og kabler kan nå ACER bestemme at ikke
kan anvendes slik Norge ønsker. Dette var et av Aps absolutte krav til
regjeringa i ACER saka i 2018. Igjen viser at APs 8 krav stilt til
regjeringa hadde feil adresse siden det er EU gjennom sine Energipakker
og ACER som bestemmer . ACER fatter vedtak som
sendes til ESA som igjen videresender vedtak til
Reguleringsmyndighetene for energi (RME) i Norge som gjennomfører ACER
vedtak utenom norske myndigheters innflytelse. Økt konkurranse på strøm
der Norge importerer priser setter 15 000 industriarbeidsplasser
i den kraftintensive metallindustri i fare. Med 10 øre prisøkning kan
bety at all overskudd forsvinner og at industrien flagger ut til land i
Midt Østen som bruker gass eller India og Kina som bruker kull. Det er
da uforståelig at AP og ikke minst MDG ikke
ser faren ved at verdens mest miljøvennlig metallindustri vha vannkraft
kan forsvinne med massiv utbygging av utenlandskabler som fører til
prisøkninger. Dette vil også ramme norske kommuner og sykehus med
skyhøye strømregninger. Norge har andre interesser
med vår vannkraft enn andre EU land siden mye av vår industri er bygget
på bla billig strøm. Tidligere industriminister i AP på 1970 tallet
Finn Lied sa et intervju i Samtiden i 2006, at Norge burde kappe flere
utenlandskabler slik at vi kunne har strømpriser
til 3-5 øre KWh og to pris system som straffer luksus overforbruk.
Dersom Stortinget og Espen Barth Eide hadde vært redelig overfor
behovene for norsk kraftintensiv industri, kunne den nye regjeringa og
Storting diskutert VETO mot EU forordninger som undergraver vår mulighet
til å føre en selvstendig kraftpolitikk til fordel
for norske forbrukere og industri. Hverken regjeringa eller MDG ga oss
den mulighet ved å vedta nye forordninger som fremmer markedsbasert fri
konkurranse i EU/EØS. Dette sier SP, SV og Rødt nei til.
Skal krafta vår tena ein fri EU-marknad eller norsk, grøn industribygging?
Kronikk av Jan Haugen, leder i Industriaksjonen, og Ingrid Fiskaa, Førstekandidat for SV i Rogaland, publisert i Stavanger Aftenblad 8. september 2021
I vinter, vår og sommar har kraftprisen nådd rekordhøge nivå.
Likevel eksporterte Noreg store mengder kraft i 2. kvartal. I retur har
me fått konstruert mangel på kraft og endå høgare prisar. Dei siste
sommarvekene har prisen til og med stige langt over 1kr/Kwh, utanom avgifter.
Bekymringsmeldingane frå industrien lar ikkje venta på seg. Nå protesterer til og med Kverneland plogfabrikk, sjølv utan å vera kraftkrevjande i same grad som Hydro Karmøy og Eramet i Sauda.
NVE forklarer auken med den tette tilknytinga vår
til Europas kraftmarknad og dei høge kraftprisane der som følgje av auka
CO₂-avgift. At eit land med stort overskot av fornybar kraft har kome dit, er inga naturlov, men konsekvensen av politiske val. Det har ikkje mangla på åtvaringar, som Acer-opprøret viste.
Folket, industrien, Industriaksjonen og SV forstår kor viktig kontroll med krafta er.
Stolt historie
Norsk
industrihistorie er ei historie om korleis landets rike vassressursar
blei omdanna til kraft og mobilisert til industriell foredling av
råvarer. Framsynte folkevalde industribyggarar stod opp mot utanlandsk
kapital, og sikra nasjonal kontroll
med krafta gjennom konsesjonar, eigarskap og heimfallsrett.
Hovudverktøyet i industrikraftregimet har vore låge og føreseielege
kraftprisar, og tiltak som redusert el-avgift, redusert nettleige og
CO₂-kompensasjon.
I sum har det lagt grunnlaget
for ein verdsleiande prosessindustri som sysselset titusen og
eksporterer metall for langt over 100 milliardar i året. Kontroll med
krafta, og ikkje minst kraftprisen, er vilkåret for ei rekke
hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunn langs kysten og inst i fjordane.
Å overgi denne kontrollen til EU-marknaden stiller dei overfor ei eksistensiell krise.
Overnasjonal innblanding
Nyliberal marknadslogikk har vore førande sidan energilova
på tidleg 1990-tal etablerte ein nasjonal kraftmarknad.
Samfunnsoppdraget til kraftprodusentane blei radikalt endra; frå å
skaffa rimeleg kraft til folket og industrien til å skaffa forteneste på
botnlinja. Etter kvart fekk me ein nordisk kraftbørs. Krafta skulle bli
ei kommersielt omsetteleg vare i ein stadig friare og stadig større
marknad.
Nå står EUs 4. energimarknadspakke for døra, med kimen til ei overnasjonal innblanding
som viskar ut sjølve ideen om ein demokratisk styrt kraftpolitikk. EU
vil etablere ein gigantisk marknad utan barrierar, med lik kraftpris
overalt. Norske naturgitte fortrinn kokar vekk i den store gryta.
Fleire
utanlandskabler har vore den fysiske føresetnaden – energilov,
Kraftbørsen, Acer og EU-reguleringa dei politiske og juridiske vilkåra.
Den kommersielle logikken
«Eg er lei av låge straumprisar», sa dåverande olje- og energiminister Tord Lien frå Frp då han i 2014 argumenterte for – og innvilga – konsesjon
til kablane til Tyskland og England. Kraftbransjen jubla. Kommersielle
kraftselskap vil selja mest mogleg kraft til høgast mogleg pris, stikk i
strid med industriens, naturens og forbrukarane sine interesser.
I staden for å utnytta eit enormt potensial innan energieffektivisering, 40 TWh berre i norske bygg,
har me fått ein øydeleggande vindkraft-boom. Me har ofra mykje gjennom
rasering av urørt natur og beiteområde, overkøyring av lokalsamfunn,
sosial dumping, skjult eigarskap og skattetriksing via skatteparadis – og alt dette utan eit einaste krav om norsk industriutvikling.
Det
er ingenting grønt i å rasera naturen og samtidig bygga ned ein god
samfunnsmodell. Vindkraft-lobbyen i Norwea har likevel utført eit såpass
imponerande politisk handverk med å framstilla det som grønt, at
påverkingsbyrået First House handplukka den mangeårige direktøren deira.
Subsidiar til vindkraft i form av grøne sertifikat har ført til forhasta utbyggingar. Me bør heller subsidiera energieffektivisering, for eksempel gjennom «kvite sertifikat», som i motsetning til store vindkraftanlegg skånar naturen. Det vil vera rett stad å starta i eit grønt skifte.
Ny mega-kunde
Kraftseljarane er på si side ikkje tente med effektivisering, dei vil selja mest mogleg. Av same grunn ivrar dei nå for endå eit samfunnsmessig feilslått prosjekt: Å elektrifisera sokkelen med kraft frå land. Aukande CO₂-avgifter og krav om å redusera eigne utslepp gjer at oljeselskapa er med. Kraftbransjen får ein ny pengesterk megakunde.
Priseffekten av at kraftoverskotet blir sendt til
Nordsjøen er det ingen grunn til å tvila på. Annan elektrifisering vil
bli dyrare, og det kan bli kritisk for prosessindustrien.
Vindkraftselskapa tar imot lissepasninga med begeistring: «Industrien treng oss.» Regjeringa ser ut til å villa opna alle dørene dei peikar på.
Men nå kan folket endra kursen.
Stortingsmeldinga «Energi til arbeid»
skal behandlast av eit nytt Storting etter valet. Jo fleire som støttar
industrien og naturen, jo fleire som forsvarer demokratisk råderett
over naturressursar og jo fleire som seier nei til Acer og EUs fjerde
energimarknadspakke; jo større sjansar har me til å lykkast med ei
omstilling som faktisk er grøn og som bygger ny industri utan å rasera den me allereie har.
Demokratisk,
nasjonal kontroll med krafta og kraftprisen vil bli heilt avgjerande.
Det er Industriaksjonen og SV einige om å kjempa for.
Samfunnsdebattant og styremedlem i Industriaksjonen Hogne Hongset mener at det bare er kraftbransjen som tjener på NordLink-kabelen.
Torsdag 27. mai ble sjøkabelen NordLink til Tyskland offisielt åpnet av Erna Solberg og Angela Merkel. Europower Energi refererte 28. mai fra Solbergs tale og til kommentarer fra energiminister Tina Bru. Solberg og Bru hadde bare godord å si om kabelprosjektet. Solberg framhevet at den nye kabelen vil gi oss bedre forsyningssikkerhet og «jevne ut» strømprisene. Ifølge Bru vil Norge samtidig tjene penger på denne forbindelsen til det tyske strømmarkedet. Kunne det vært bedre?
Det kunne det faktisk, – hvis denne kabelen ikke var blitt bygd!
Å begrunne tysklandskabelen med behovet for forsyningssikkerhet er rent tøv. Vi har hatt full forsyningssikkerhet siden den tredje sjøkablene til Danmark ble tatt i bruk i 1993. Allerede i 2000 eksporterte vi nærmere 21 TWh strøm (milliarder kwh). Netto import har aldri vært høyere enn 11,5 TWh (2004). Samlet kapasitet ut/inn i landet før den nye kabelen ble tatt i bruk, var på opp mot 50 TWh.
Det blir heller ikke mer strøm å eksportere av å bygge en ny kabel. Det er banalt logisk. Så den påståtte fordelen for Norge må ligge på økonomisiden.
I intervjuet sier da også statsråd Bru dette:
« – Det er samfunnsøkonomisk lønnsomhet i denne kabelen. Vi forventer å tjene mer på den, enn det den kommer til å koste i investering og driftsutgifter, sier Bru.
Hun legger samtidig til at den fortjenesten kommer oss alle til gode.
– Det er kommuner og fylkeskommuner, og dermed oss som tjener på det, sier Bru.»
Det statsråden her sier, er tilslørende og på grensen til direkte usant. For kabelen har konsekvenser på to områder økonomisk. Det ene er økonomien i selve kabelen, om den er lønnsom i seg selv. Det er det Bru snakker om. Så unnlater hun å si noe om den andre, og langt viktigere konsekvensen. Det er den effekten kabelen har på norske strømpriser.
Økonomien i selve kabelprosjektet, det Bru kommenterer, ligger i at vi kan importere billig når det er overskudd og lave priser i Tyskland, og selge dyrere når prisen der er høyere enn her hjemme. Dette kalles «flaskehalsinntekter», og det høres jo smart ut! Men disse inntektene går i all hovedsak med til å finansiere og drifte kabelen. Kabelen til Tyskland koster over 18 000 000 000 kroner, og Norge betaler halvparten. Når drift og kapitalkostnader er dekket, er det bare noen veldig små smuler igjen.
Disse smulene fra utenlandskablene kommer riktig nok norske forbrukere til gode gjennom redusert nettleie. (historisk mindre enn 0,2 øre/kWh). Denne reduksjonen er mikroskopisk, sammenlignet med den prisøkningen kabelen samtidig fører til for alle som kjøper strøm i Norge. Dette nevner ikke statsråd Bru i intervjuet. Men nettovirkningen av den nye kabelen blir svært, svært negativ for norske husholdninger og alt norsk næringsliv (unntatt kraftbransjen!). Spesielt kan prosessindustrien vår over noe tid rett og slett bli utflagget til land som bruker fossil energi. I tillegg vil stigende strømpriser legge til rette for mer naturraserende vindkraft i urørt natur.
Logikken bak prisøkningen er veldig enkel. Når du kobler et lite
strømmarked, som det norske, til et stort ett, som Tyskland, da vil det
lille markedet tilpasse seg det store prismessig. Strømprisene i
Tyskland er høyere enn i Norge, og dessuten ventet å stige sterkt i
årene som kommer, etter hvert som mer og mer vind-og solkraft kommer inn
i systemet. Dette fordi det koster stadig mer å holde et fossilt
backup-system i beredskap, for å trø til når sola går ned og vinden
stilner. Kommer hydrogen og batterier inn i økende grad som
balansekraft, vil det trolig øke strømprisene i Tyskland ytterligere. Og
importert priseffekt her i landet blir økt tilsvarende.
Det er bare en aktør som tjener på dette,- norsk kraftbransje. Det er også den bransjen som startet prosjektet, som så senere ble overtatt og bygd av et kraftbransjevennlig Statnett. Og hensikten med kabelen til Tyskland er da også nettopp at den skal bli en importkabel,- for stadig stigende tyske strømpriser.
For alle strømbrukere i Norge har denne kabelen altså svært negative
konsekvenser. Nøkterne anslag (E24) sier at norske husholdninger må ut
med 1 – 1,25 milliarder kroner per år i økt strømregning, basert på
dagens tyske prisnivå. Så det blir nok mer, etter hvert. Økte kostnader i
industrien kommer i tillegg. Og når statsråd Bru sier at «kommuner og
fylkeskommuner» tjener på «kabelinntektene», så er det faktisk usant.
Det «kommuner og fylkeskommuner» tjener på, er at du og jeg og alle
andre i Norge får høyere strømpriser pga. kabelen! Det gir ikke økt
verdiskaping for «butikken Norge.»
Norsk eksportindustri sliter,
og dette snakker politikerne stadig mer bekymret om. Samtidig fører de
en energipolitikk som svekker den konkurransekraften lave strømpriser
vil gi alt næringsliv, ikke minst eksportindustrien! Hvor er logikken i
det? Når skal vi få fram politikere som kan legge sammen to og to, og få
fire?
Så lenge vi tillater at stadig mer av energipolitikken tilpasses til EUs energimarked (ref ACER og EUs kommende energipakke 4), vil den negative utviklingen vi ser bare fortsette. Det blir opp til det Stortinget vi velger til høsten om vi skal ta tilbake styring av energipolitikken.
Og mens vi venter på valget, kommer en ny kabel i drift, til England denne gangen. Gjett hvem som har drevet fram den kabelen?
Kronikk skrevet av Hogne Hongset. Publisert på www.europower-energi.no 31.5.2021. Bilde fra artikkel.
1. Siden sist 2. Tilslutning Industriaksjonen 3. Superliga 4. Opprop 5. Ny runde med Acer? 6. Landsmøtesesong 7. Sluttrapport fra Grønn Industri 8. Industriaksjonen i media 9. Industriaksjonens arbeidsutvalg og styre
1. Siden sist
Siden
forrige nyhetsbrev i februar har vi gått gjennom enda en runde med
nedstenging av landet, og enda en gang har flere viktige prosjekter for
både Industriaksjonen og andre organisasjoner blitt utsatt. Heldigvis er
det nå lys i tunnelen, vaksinasjonstempoet er stigende, våren er i
anmarsj – og om bare fire måneder er det også stortingsvalg. Det blir en
kjerneoppgave for Industriaksjonen fremover å sørge for at
industripolitikk kommer høyt på dagsorden frem mot valget, men også å
sørge for at en eventuell ny regjering også innebærer et tydelig
industripolitisk skifte.
I
så måte har Industriaksjonen allerede gjort en solid jobb, og vi har
profilert oss godt inn mot de nylig avholdte landsmøtene til både Rødt,
Sv og Ap (punkt 6). Dette arbeidet har også blitt godt hjulpet av andre
aktører som Manifest sitt Grønn Industri 21-prosjekt som leverte sin
sluttrapport «Den grønne kjempen» 1. mars (punkt 7).
Men
mens Grønn Industri har spilt en konstruktiv rolle for å revitalisere
den offentlige debatten om industripolitikk, så har også andre aktører
mobilisert. I forrige nyhetsbrev skrev vi om det regjeringsoppnevnte
Prosess21 som argumenterer for massiv utbygging av vindkraft på land, og
i april fulgte NHO og LO opp med en superliga for ny industripolitikk
(se punkt 3). I utgangspunktet er det bra at disse aktørene er opptatt
av industri, men dessverre ser det ut til at de lander på feil side i
flere viktige saker for Industriaksjonen, og vi har derfor tilsluttet
oss et eget opprop mot den retningen som pekes ut (se punkt 4).
Som
nevnt har pandemien endret en del av våre planer, og både
industristedsturne og den planlagte industrikonferansen er derfor utsatt
enda en gang. Men det som går sin gang er arbeidet i vårt rettsvesen og
vår nasjonalforsamling, og etter at Høyesterett ga Nei til EU medhold i
et søksmål mot staten, har Rødt og Senterpartiet løftet Acer-saken opp
til enda en runde i Stortinget (se punkt 5).
Kort
sagt, pandemi til tross, så er det svært mye som skjer både i
Industriaksjonen og i vårt umiddelbare omland, noe også den økende
medieprofileringen av aksjonen (se punkt 8) understreker.
2. Tilslutning til Industriaksjonen
Altfor
lenge var industrien glemt i den norske politiske debatten. Det har
endret seg det siste året – nå kappes partiene på venstresiden om å
heise fanen for norsk industriutvikling og norske
industriarbeidsplasser. Etableringen av Industriaksjonen har spilt en
viktig rolle for denne forvandlingen. Men skal en lovende
industripolitisk debatt bli noe mer enn fagre ord, er det viktig at
Industriaksjonen og grunnplanet i fagbevegelsen fortsetter å stille
offensive krav.
Om
lag 60 fagforeninger, klubber og avdelinger i en rekke forbund har
tilsluttet seg Industriaksjonen siden oppstarten i januar i fjor. Etter
mye og positiv oppmerksomhet i forbindelse med Trondheimskonferansen
2020, lå vi an til å øke dette antallet betydelig – men så kom
koronakrisen. Det medførte at årsmøtene i fagforeninger over hele landet
ble utsatt på ubestemt tid, og tilslutning til aksjonen vår ble satt på
vent. Under halvparten av tilsluttede fagforeninger har fornyet
økonomisk medlemskap i år. Så får vi se framover om vi klarer å få
fagforeningene med oss på en ny giv!
Du og din fagforening kan støtte Industriaksjonen gjennom:
Fullt økonomisk medlemskap Medlemskap
med fulle rettigheter overfor årsmøte og styret i Industriaksjonen
forutsetter en årlig kontingent på 5000 NOK eller mer. I 2019 bidro over
10 fagforeninger med bevilgninger i størrelsesorden 15 000 – 50 000 NOK
som ga et driftsbudsjett på omkring 600 000 NOK for arbeidet vårt.
Flest mulig fagforeninger med økonomisk medlemskap er avgjørende for å
sikre et økonomisk grunnlag for Industriaksjonen framover.
Økonomisk tilslutning En
kan også tilslutte seg Industriaksjonen uten fullt medlemskap ved å
bevilge et valgfritt beløp inntil 5000 nok fra lokale klubber,
fagforeninger, organisasjoner og politisk organer som deler
Industriaksjonens engasjement for norsk industri.
‘Industriaktivisten’ Enkeltpersoner som ønsker å støtte Industriaksjonen kan gi et valgfritt beløp på 100 NOK eller mer til Industriaksjonen.
Sørg for støtte til INDUSTRIAKSJONEN fra deg og din fagforening
Konto 2280 44 69676
3. Superliga
Men
der Grønn Industri utvilsomt bidrar til å flytte både offentlighet og
rødgrønne politikere i en retning mer i tråd med vårt industripolitiske
manifest, så kan nok ikke det samme sies om den «superligaen» som kom ut i offentligheten i Klassekampen den 28. april.
Denne alliansen av ledelsene i LO og NHO står bak en felles plattform,
som ble lansert 26. mai, og som tar til orde for 1) at elektrifiseringen
av sokkelen skal skje i hovedsak med strøm fra land, 2) at
havvindeventyret må utsettes, og 3) at strømmen da i stedet må komme fra
vindkraft på land.
Industriaksjonen
svarer Superligaen i Klassekampen DATO, men ledende medlemmer har også
tatt initiativ til et opprop mot det superligaen er uttrykk for, som ble
trykket i Klassekampen 8. mai 2021. Oppropet følger i sin helhet
nedenfor:
5. Ny runde med Acer?
Som
kjent ble Industriaksjonen etablert på ryggen av kampen mot norsk
tilslutning til EUs energibyrå Acer våren 2018. Selv om Stortinget endte
med å stemme for norsk tilslutning, så var det ulike vurderinger av
hvor stor suverenitetsavståelse dette egentlig ville innebære for norsk
energipolitikk. Flere medlemmer i energi- og miljøkomiteen mente at
suverenitetsavståelsen var så stor at det krevde samtykke etter
Grunnlovens § 115 som krever tre fjerdedels flertall. Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å utsette hele saken til
det var konstitusjonelt avklart, men da dette falt stemte de to partiene
sammen med Krf, MDG og Rødt for å behandle innlemmelsen etter
Grunnlovens § 115 men ble nedstemt. Interessant nok var det altså
Stortinget selv som med simpelt flertall bestemte hvorvidt de trengte tre fjerdedels flertall eller simpelt flertall.
Nei
til EU nektet å akseptere dette, og valgte å saksøke staten for at
Stortinget ikke fulgte Grunnlovens § 115. 1. mars fikk organisasjonen så
medhold i Høyesterett for at saken kan prøves for domstolene, og den
skal nå opp i Oslo Tingrett. Det betyr at det er uavklart hvorvidt norsk
tilslutning til Acer overhodet er konstitusjonelt gyldig.
Rødt
og Senterpartiet fremmet på denne bakgrunn 11. mars et
representantforslag for Stortinget om å stoppe videre integrering i Acer
frem til dette er avklart, og Senterpartiet fremmet så enda et forslag
om å trekke Norge ut av byrået.
Den 4. mai var så innstillingen fra Energi- og miljøkomiteen klar.
Ikke overraskende ligger begge forslagene an til å bli nedstemt 11.
mai, men særlig interessant er det å lese at Fremskrittpartiet, som satt
med Terje Søviknes som Olje- og energiministeren da Acer ble innlemmet,
nå har snudd 180 grader og ønsker norsk utmeldelse av byrået. Det betyr
at det på Stortinget er i ferd med å etablere seg en kvartett av
Acer-kritiske partier i Frp, Sp, Sv og Rødt som på meningsmålingene
ligger an til å få rundt 40-45 prosent oppslutning på høstens valg. Og
uavhengig av voteringsresultatet så går rettsaken sin gang – og i
horisonten lurer EUs fjerde energipakke. Siste ord er i hvert fall ikke
skrevet om denne saken!
6. Landsmøtesesong
Rødt
var først ut av stortingspartiene, og hadde landsmøte 4-7 mars.
Industriaksjonen hadde flere avisinnlegg i anledning landsmøtet, både en
kronikk undertegnet leder Jan Haugen og tidligere leder Ståle Johansen
sammen med faglig leder i Rødt Markus Hansen om «Venstresiden og
industrien». Denne ble trykket både i Klassekampen og Nationen, og kan
leses hos sistnevnte.
Men vår produktive leder ga seg ikke med det, og hadde også kronikken
«Ja til havvind og nasjonal industribygging» i Adresseavisen, en kronikk
som kan leses på Midtnorsk debatt.
Begge
disse to kronikkene forsøker å kombinere et overordnet blikk på
industripolitikk, med et argument for hvorfor venstresiden burde støtte
utbygging av et hjemmemarked for havvind. Dette var en av to store
industripolitiske konfliktsaker på Rødt sitt landsmøte, og dessverre
tapte den delen av partiet som ønsker utbygging, og partiet gikk i
stedet inn for total stopp i vindkraftutbygging «til lands, i fjæra og
til havs». I den andre store konfliktsaken, om hvorvidt partiet skulle
bevare en sluttdato for oljeproduksjonen, så vant kritikerne frem, og
Rødt har nå gått bort ifra denne.
Neste
ut var Arbeiderpartiet som avholdt sitt landsmøte mellom 15 og 18.
april. Mens Arbeiderpartiet utvilsomt har tatt mange riktige steg i
retning av en aktiv industripolitikk med sitt nye program, deriblant
vedtak om 3GW havvind innen 2030, noe som også har gitt seg utslag i en
ny metadebatt om at venstresiden er blitt for glad i staten, så er det
mer usikkert hvorvidt arbeidslivspolitikken har beveget seg like mye.
I Klassekampen forsøkte styremedlemmer Joachim Espe, Ståle Johanesen og Atle Rostad gjennom kronikken «En tsunami av løsarbeid»
nettopp å peke på den svært uheldige utviklingen i arbeidslivet, og at
de virkemidlene Arbeiderpartiet går inn på, sannsynligvis ikke vil være
nok. I samme anledning hadde leder Jan Haugen og Remy Penev et innlegg
hos Kristiansund- og Nordmøreavisen KSU om utfordringene for å gjenreise Arbeiderpartiet som ledende industriparti.
Slik lyktes Industriaksjonen å bidra til å sette dagsorden inn mot
landsmøtet i det som fremdeles er landets klart viktigste parti.
Helgen
etter avholdt så SV sitt landsmøte (23-25). Her har det lenge brygget
opp til strid mellom ulike fløyer særlig om 1) hvorvidt en skal
fortsette utbygging av vindkraft på land, og 2) hvorvidt en skal benytte
kraft fra land til å elektrifisere sokkelen. Industriaksjonen har lenge
sagt tydelig nei til begge deler, og klarte igjen å profilere seg inn
mot landsmøtet, gjennom styremedlem Kim Olav Johansen som var intervjuet i Klassekampen, og gjennom en svært god kronikk om havvind
undertegnet leder Jan Haugen, styremedlemmer Atle Rostad og Atle Tranøy
i Klassekampen samme dag møtet åpnet. Igjen bidro Industriaksjonen til å
sette premisser for debatten, og selv om
SV
sine vedtak ikke er absolutte mot elektrifisering fra land og vindkraft
på land, så gikk de langt i å gå inn for at elektrifiseringen først og
fremst skal skje med havvind, og å stoppe videre utbygging av vindkraft
på land. SV tok med andre ord betydelige steg i vår retning i begge
spørsmål.
Dermed
gjenstår egentlig bare Senterpartiet av de egentlige rødgrønne
partiene, med sitt landsmøte 4-6 juni. Her vil Industriaksjonen nok en
gang sørge for at debatten preges av de industripolitiske sakene vi er
opptatt av.
Det
vi vet etter at tre av fire partier har gjennomført sine landsmøter, er
at det vokser frem en økt forståelse for viktigheten av statlig satsing
på industri. Og at de rødgrønne er villige til å bruke virkemidler som
statlig eierskap, målrettede offentlige investeringer,
innkjøpsordninger, anbud og mye mer, for å bidra til å bevare og
videreutvikle norsk industri i særlig grønn retning. Faren er gjerne at
slike vakre ord ikke blir fulgt opp av konkrete bevilgninger, men
Industriaksjonen vil i hvert fall jobbe hardt for å legge press på
partiene for at ord blir til handling etter valget.
7. Sluttrapport fra Grønn Industri
Grønn Industri 21
har siden oppstarten vært en tett samarbeidspartner for
Industriaksjonen, og alliansen er også flere ganger tidligere omtalt i
nyhetsbrevet. Siden sist har alliansen gitt ut flere rapporter, blant
annet to ført i pennen av Industriaksjon styremedlem og De Facto-utreder
Isak Lekve om Kraftintensiv Industri og Grønn Skipsfart.
Rapporten
argumenterer for å trappe opp den statlige innsatsen for å omdanne
Norge fra «Europas fossilkoloss» til «Den grønne kjempen», og foreslår
blant annet å opprette en grønn, statlig industribank og å ta tilbake
kontrollen over Equinor for å bruke selskapet strategisk for å etablere
nye grønne arbeidsplasser. Hele rapporten kan leses her.
Rapporten
ble fulgt opp av et godt besøkt digitalt seminar med nevnte Mazzucato
og ledende rødgrønne politikere som Espen Barth Eide (Ap), Sigbjørn
Gjelsvik (Sp) og Marie Sneve Martinussen (Rødt), og det er slående
hvordan alle de tre politikerne hovedsaklig deler Grønn Industris
hovedkonklusjoner. Møtet kan sees i reprise her.
Kristin
Aker har blitt en del av staben med ansvar for sosiale medier-arbeid,
og hun har utviklet en helhetlig strategi for hvordan vi skal øke
profileringen fremover, noe som særlig er aktualisert av initiativet fra
Superligaen. Men til tross for den gode medieprofileringen, så trenger
vi mer innhold.
Derfor
har vi etablert en videokampanje hvor styremedlemmer har laget korte
snutter hvor de forklarer hvorfor Industriaksjonen er viktig. Først ut
var Kim Olav Johansen:
Det er spilt inn flere filmer, men jo flere jo bedre, så om du føler kallet, må du bare gå i gang og sende til oss!
I
tillegg har vi etablert et samarbeid med Sinklar som har laget noen
flotte delebilder for sosiale medier til den kommende sosiale
medier-profileringen som vi tror vi blir veldig bra. Følg med!
Helt
sist kan det være verdt å nevne at gjennom et samarbeid med LO i Oslo
og De Facto, har Industriaksjonen vært profilert i møteserien «Politisk
Pub» hvor nettopp spenningen mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen ble
debattert 7. mai.
9. Kontakt
Kontaktpersoner
Jan Haugen, leder Orkla Kjemiske Fagforening, Industri Energi
Jan Haugen, leder, Orkla Kjemiske Fagforening, Industri Energi. 95072901, jhaugen(at)washingtonmills.no Tove Berit Berg, Nortura Vestfold, NNN. 97789059, tove.berit.berg(at)nortura.no Kim Olav Johansen, El og IT-forbundet, Trøndelag. 48091760, kim(at)elogitt.no Isak Lekve, De Facto. 91392365, isak.lekve(at)de-facto.no Atle F. Rostad, styresekretær, Kaefer Energy, Fellesforbundet. 90194336, atle_fr(at)yahoo.no
Styret
Jorunn Birkeland, tillitsvalgt i NITO Petroleum. jorbirke(at)online.no John Peder, Denstad, LO Trondheim. post(at)loitrondheim.no Joachim Espe, FF avd 600, Byningsarbeidernes Fagforening. joachim(at)rfag.no Ingunn Gjerstad, LO Oslo. ingunn.gjerstad(at)lo-oslo.no Bjørn Gottschlich, FF Kitron og Østre Agder avd. bjorn.gottschlich(at)fellesforbundet.org Erik Hagen, NNN Oslo Akershus. erik.hagen(at)arcus.no Per Arne Hansen, FF Fredrikstad fagforening avd 2. nestleder(at)fellesforbundetavd2.no Idar Helle, De Facto. idar.helle(at)gmail.com Hogne Hognset, Motvind. hohongse(at)online.no Ståle Johansen, FF Verkstedklubben Verdal. stale.johansen(at)kvaerner.com Mariann Ravnanger Nilsen, NJF Cargonet. mariann.ravnanger.nilsen(at)cargonet.no Remy Penev, IE Sauda. remy.penev(at)msn.com Christian A Smedshaug, Agri Analyse. christian.anton.smedshaug(at)agrianalyse.no Neill Staurland, FF Rosenberg Verfts klubb. neill.staurland(at)outlook.com Bjørn Sigurd Svingen, FF Raufoss Jern og Metall avd 23. bjorn.sigurd.svingen(at)fellesforbundet.org Bjørn Asle Teige, SAFE Equinor. bjat(at)equinor.com Atle Tranøy, FF Aker Asa. atle.tranoy(at)akerasa.com
Karsten A. Bøe (vara), Elektroarbeidernes fagforening Vestlandet, EL og IT. karsten.boe(at)aibel.com Bernhard Brunes (vara), Fellesforbundet avd 91 Jæren bernhard.brunes(at)lyse.net Nils Bull (vara), Statsbanenes Verkstedarbeiderforening, Mantena, Norsk Jernbaneforbund. nilsbull54(at)gmail.com
