De ti bud for grønn industri

Inspirert av de ti oljebud som sikret nasjonal kontroll over oljeinntektene, har Industriaksjonen og Natur og Ungdom de siste seks månedene forent krefter. Gjennom en rekke industribesøk og en dialogprosess som har ledet frem til et felles politikkdokument – De ti bud for grønn industri.

Det er ingen jobber på en død planet, og vi trenger industrien for å bygge ut klimaløsningene. Derfor fant vi sammen selv, og i regi av De Facto og Manifest har vi sammen med to ungdommer fra Natur og Ungdom besøkt industribygg og verft, og snakket om klima, natur, arbeidsliv, utfordringer og løsninger.

De ti bud for grønn industri

Som representanter for det grønne skiftets to mest betydelige folkebevegelser – fagbevegelsen og miljøbevegelsen – er vi bevisste vårt ansvar for å utvikle nye og sterke allianser. For lenge har våre to bevegelser blitt satt opp mot hverandre.

For lenge har vi unnlatt å bygge felles motmakt til et kortsiktig profittjag som truer klodens klima, mennesker og miljø.

Vi skal ikke dyrke destruktiv polarisering, men respektfull dialog. Vi vil ikke sette vår lit til et ekspertvelde som løser klimakrisa ovenfra, men bygge grasrotbevegelser på kunnskap og organisering nedenfra.

Vi ser at vår organisering av den aktive grasrota er en forutsetning for at politiske ledere føler demokratiets styrke i ryggen når de skal utfordre mektige motkrefter. Den demokratiske statens kraft i møte med private finans- og industrieiere blir ikke sterkere enn folkestyret den bygger på.

Vi erklærer vår felles vilje til felles aksjon for felles mål – gjennom De ti bud for grønn industri.

– Industrikasjonen og Natur og ungdom, mars 2023

1. Du skal ha hastverk: vi krever et krafttak for grønn industrireising

Industri spiller en avgjørende rolle for vår teknologiutvikling og velstand. I dag er norsk industri tungt dominert av en næring som skal omstilles. I en verden som må fase ut fossil energi, vil norsk næringsliv trenge grønne eksportindustrier for å kunne være konkurransedyktig og ha flere ben å stå på. Industriens rolle er også avgjørende for om vi lykkes med å kutte 55 prosent klimagassutslipp innen 2030 og bli karbonnøytrale innen 2050.

Det haster mer enn noen gang å sette fart på grønn industrireising i Norge.

2. Du skal ikke bedrive grønnvasking, men reelle utslippskutt og sirkulærøkonomi

Industri kan regnes som grønn når den gir reelle utslippskutt og utvikler en sirkulær produksjonsmodell som ikke overskrider klodens bæreevne. Virksomhet som omstiller fossilt til CO2-fritt forbruk, som batterier og havvind, er grønn industri.

Tiltak som i hovedsak bare flytter utslipp fra norsk til utenlandsk territorium er i seg selv ikke grønne prosjekter.

3. Du skal skape og videreutvikle gode arbeidsplasser over hele landet

Industrireisingen skal bidra til geografisk og sosial rettferdighet ved å bevare og skape gode og trygge jobber over hele landet, spesielt i lokalsamfunn der sysselsetting og ringvirkninger er avhengige av hjørnesteinsbedrifter. Ansattes rettigheter, medvirkning og tariffavtaler skal styrkes.

Økt styrke hos lokalsamfunn og fagorganiserte er en forutsetning for at verdiskapingen fra grønn industriutvikling kommer hele samfunnet til gode. Industrireisingen kan derfor ikke bygges på sosial dumping, løsarbeid fra bemanningsselskaper eller økt privat maktkonsentrasjon hos et fåtall eiere.

4. Du skal respektere dagens bærekraftige næringer og naturens grenser

Grønn industri og energiutvinning bør ikke utvikles på bekostning av næringer som allerede utnytter naturressursene bærekraftig, som jordbruk, skogbruk, reindrift og kystfiske.

Utbygging av ny industri og fornybar energiutvinning skal ikke forverre den globale naturkrisa, der arealendringer er den fremste årsaken til tap av naturmangfold, men respektere miljøfaglige råd, føre-var- prinsippet og naturens bæreevne. Det bør stilles krav om arealnøytralitet og gjenbruk av allerede utbygd areal. Råvarer, prosess og avfallshåndtering skal ha så minimalt miljøavtrykk som mulig.

Grønn industri unngår store naturinngrep og lokal forurensning, gjenbruker, gjenvinner og utnytter ressurser mest mulig effektivt.

5. Du skal ikke begjære vår vannkraft som børsobjekt

Grunnlaget for Norge som industrinasjon var og er at vår unike tilgang på fornybar vannkraft utnyttes strategisk til industriell verdiskaping, ikke ren råvareeksport. I et grønt skifte blir det desto viktigere at denne energien forblir under demokratisk kontroll og utnyttes strategisk til å kutte utslipp og sikre det historiske konkurransefortrinnet med forutsigbar og rimelig kraft til både eksisterende næringsliv, og ny grønn industri.

Det grønne industriskiftet forutsetter at myndighetene tar kontroll over prissettelsen på strøm innenlands. Norge skal selvsagt ha kraftutveksling med omverdenen, men systemet som skaper prissmitte fra høyprismarkeder i utlandet må avvikles.

6. Du skal forvalte industrinasjonens arvesølv nøysomt

Vi trenger kraft både for å kutte utslipp og bygge ny industri. Kraftpolitikken må understøtte produktiv, høyteknologisk industri og samtidig ta hensyn til natur og miljø og forbebygge overforbruk. Vi har ikke råd til å sløse vekk en av våre viktigste ressurser.

Energieffektivisering må stå øverst på tiltakslisten, dernest oppgradering av eksisterende vannkraft og utbygging av havvind og solenergi. Insentiver til sparing for husstander må tillate et rimelig basisforbruk og sette høyere avgifter på overforbruk.

Kryptovalutafabrikker må ikke få konsesjon til bruk av norsk fornybar kraft. Oljeindustriens finansielle muskler skal ikke brukes til å konkurrere om fornybar energi med grønne industriprosjekter og utslippskutt på fastlandet, men understøtte grønn kompetanseutvikling i leverandørindustrien. Derfor skal elektrifisering av norsk sokkel skje med havvind, mens kraft fra land begrenses til nødvendig balansekraft.

7. La din oljepolitikk trygge framtidas grønne industrijobber

Nye industrier som flytende havvind, hydrogen og karbonlagring kan bygges på skuldrene av Norges avanserte offshorenæring. Vi vil imidlertid ikke lykkes med å utvikle morgendagens industrielle løsninger fort nok til å vinne internasjonal konkurransekraft og langsiktig industriell sysselsetting, så lenge olje- og gassnæringen binder opp kapitalen, ressursene og kompetansen som trengs i de nye næringene.

Derfor må staten sikre at investeringsnivået i petroleumsnæringen tilpasses og gir forrang til behovet for teknologi- og kompetansebygging innen fornybare industrielle næringer.

Vi kan ikke basere de nye industrigrenene på industrianlegg eller arbeidskraft vi ikke har og mangler kapasitet til å utvikle.

8. Du skal ta strategisk ansvar og bruke vår makt

Både da vi temmet vannkraften og da vi fant oljen, klarte fremsynte politikere å legge grunnlaget for store industrielle ringvirkninger. Heller ikke det tredje store industriskiftet i norsk historie vil lykkes uten en aktiv og ambisiøs industripolitikk fra en stat som tar sitt strategiske ansvar og vet å bruke demokratiets makt.

  • INVESTERINGER: Staten må sikre at det investeres tilstrekkelige mengder tålmodig kapital, både privat og statlig, i ny næringsutvikling – fra grunnforskning til eksportfinans. Den særskilt høye lønnsomheten petroleum har på kort sikt gjør det helt nødvendig med aktiv og myndig styring av investeringene over mot det som styrker industrien på lang sikt.
  • EIERSKAP: Selskaper staten kontrollerer må få i samfunnsoppdrag å bidra til at verden oppfyller 1,5-gradersmålet globalt, på en måte som skaper arbeidsplasser lokalt.
  • SKATT- OG AVGIFTER: Skatte- og avgiftssystemet må stimulere til at investeringene flyttes gradvis fra fossile til grønne næringer.
  • INNKJØP OG KONSESJONER: Offentlige innkjøp, anbud og konsesjoner må innrettes slik at det bidrar til å oppnå de klima- og industripolitiske målene, inkludert 1,5-gradersmålet, lokal sysselsetting og natur- og miljøhensyn.

Staten må peke ut retningen, øke ambisjonene og sikre tempo i gjennomføringen av vår største omstilling noensinne.

9. Du skal både skape og dele

Når fellesskapet gjør en stor innsats for å skape ny økonomisk virksomhet, må gevinsten også deles i fellesskap.

Investeringsstatens avgjørende bidrag, i form av kapital, utdanning, forskning, infrastruktur og risikoavlastning, må gå hånd i hånd med fordelingsstatens vilje og evne til rettferdig fordeling. Det er avgjørende for innsatsens demokratiske legitimitet.

Statens makt som investor, garantist, grunneier, innkjøper og direkte eier av industri- og energivirksomheter må brukes til å sikre at fellesskapets midler støtter opp om fellesskapets mål. Demokratiet må stille klare og harde betingelser for offentlig støtte til privat næringsutvikling:

  • Faktiske utslippskutt
  • Arbeidsplasser i Norge
  • Regional utvikling
  • Rettferdig fordeling av verdiskapingen i bedriftene
  • Sosial og geografisk fordeling via skattesystemet
  • Miljøhensyn og global rettferdighet

10. Du skal tenke globalt og handle lokalt

Norge skal bidra til 1,5-gradersmålet i alt våre virksomheter gjør, også utenlands.

Den norske statens formidable kapitaleksport skal ikke innrettes rent finansielt, men bidra målrettet og klimaindustrielt til historiens største omstilling. Land som mangler teknologisk og økonomisk kapasitet til hurtig utbygging av grønne energi- og transportløsninger trenger tilgang på tålmodig kapital.

Norge skal bidra på en måte som ikke utnytter land i det globale sør, som sørger for klimarettferdighet, lokalt eierskap og nasjonal suverenitet, og underbygger økonomisk utvikling gjennom kompetanse- og teknologioverføring.

Hensynet til naturmiljø og arbeidsvilkår skal gjelde like mye globalt som nasjonalt.

Link til Klassekampens oppslag om de ti bud.

Kampen mot NorthConnect

I mobiliseringa mot eksportkabelen som truer grønn norsk industri er det initiativer fra fagbevegelsen som har fått ballen til å rulle.

Av Joakim Møllersen, medlem av Industriaksjonen og Norsk Arbeidsmandsforbund

Den største kampen i norsk politikk vinteren 2017/2018 var motstanden mot ACER og EUs tredje energimarkedspakke. Selv om vedtaket at Norge skal være underlagt ACER er gjort for lengst fortsetter motstanden. Mobiliseringa er nå mot NorthConnect. 

Regjeringa ønsket å innlemme Norge i EUs energibyrå og motstanden blei enorm. Hovedinnvendingene var at man ville miste den nasjonale demokratiske kontrollen over egen kraftproduksjon, at dette ville utgjøre en suverenitetsavståelse og at EU ville kunne pålegge Norge å bygge utenlandskabler for krafteksport som ville øke strømprisen i Norge og true norsk industri. 

Arbeiderpartiets posisjon var lenge uklar, men fra sentralt hold falt man etter hvert ned på å støtte ACER, dog med visse forbehold. Godt over 100 ordførere fra Ap stilte seg på motsatt side av regjeringa og eget parti. Dette skjedde etter at fagbevegelsen fra sentralt hold gikk fra å være avmålte til at man fikk sekretariatet i LO til å vise sin motstand. Den folkelige mobiliseringa økte og hadde sitt tyngdepunkt i distriktene, og spesielt på steder med energiintensiv industri. Til sist stemte regjeringspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre for ACER med støtte fra Arbeiderpartiet og MDG. Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti stemte mot.

Norges tilknytning til ACER blei vedtatt av Stortinget 22. mars 2018, men det var mye igjen å kjempe for. Kampen mot fordyrende utenlandskabler generelt og NorthConnect spesielt lå allerede i motstandskampen. Derfor så mange det som en naturlig forlenging at man også videre skulle jobbe for å forhindre den planlagte NorthConnect-kabelen fra å bli bygget. 

NorthConnect er en påtenkt 665 kilometer land kabel for eksport av norsk vannkraft, og vil gå fra Eidfjord i Hardanger til Long Haven Bay i Skottland. Kostnaden er estimert til 8,3 milliarder kroner fra norsk side. Konsesjonen for bygging er ennå ikke innvilget. 

Selv om overgangen fra ACER til NorthConnect for flere syntes naturlig var det ikke alle som kastet seg på med en gang. Nei til EUs faglige utvalg så det allerede komme under ACER-striden og holdt saken varm. Det var imidlertid et nytt initiativ fra fagbevegelsen som fikk ballen til å rulle skikkelig. 

I januar 2019 startet Industriaksjonen, en sammenslutning i hovedsak bestående av tillitsvalgte fra industrien rundtom i Norge. Helt fra starten var det en prioritert sak at norsk kraft skal gå til norsk industriutvikling, at utenlandskabler for krafteksport ikke skal bygges og mer spesifikt at planene for NorthConnect skrinlegges. 

“Strategien for de unike norske vannkraftressursene skal være langsiktig industriutvikling, sysselsetting, innovasjon og verdiskaping, ikke kortsynt råvareeksport”, heter det i industrimanifestet. Videre står det:

“Denne strategien må ligge til grunn for norsk suverenitetshevdelse overfor EUs Energiunion og energibyrået Acer. Det bør ikke bygges nye eksportkabler. De vil ha marginal eller ingen positiv klimaeffekt, men negative miljøkonsekvenser i Norge. De vil gi en økt energikostnad i Norge som kan slå ut store deler av kraftforedlende industri. Dermed kan eksportkablene sage av ett av beina Norge må stå på gjennom «det grønne skiftet»”.

Helt fra starten klarte industriaksjonen å alliere seg med både miljøbevegelsen og lokalsamfunn som kjemper for sine arbeidsplasser. 

I sin avtale med regjeringa om ja til ACER hadde Ap fått inn en lovnad om at «det skal høstes erfaringer og gjøres grundige analyser før nye forbindelser kan etableres». Regjeringa har imidlertid ikke vist noen tegn til at de ønsker å stoppe utbygging om konsesjonssøknaden som nå ligger hos olje- og energidepartementet, mens Ap har gjentatt at de legger ovennevnte vedtak til grunn. Hva de konkret ville gjøre med NorthConnect var imidlertid uklart.

Det var også derfor Industriaksjonen i juni gikk ut offentlig med krav om at Ap avklarer om de står fast ved vedtaket om at NorthConnect ikke kan få konsesjon i overskuelig framtid. I tillegg kom to krav, både til regjeringa og til opposisjonen:

• Solberg-regjeringen må stå ved innholdet i avtalen den har inngått og ikke gi konsesjon til NorthConnect etter kommunevalget i høst.

• Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier må nå gjøre det klart at dersom NorthConnect blir gitt en slik konsesjon av Regjeringen, så vil den umiddelbart bli trukket tilbake av et eventuelt nytt stortingsflertall etter valget i 2021.

Da det har vært mye vaghet fra flere politiske partier har det vært desto viktigere for motstanderne å gjøre sine protester synlige og høylytte. Da var det også naturlig for LO i Indre Hardanger å gå sammen med Industriaksjonen for mønstring mot NorthConnect 29. august 2019. Markeringa fant sted ved Sima kraftverk etterfulgt av et folkemøte med representanter fra fagbevegelsen, NorthConnect samt ordføreren i Eidfjord. Det var industriarbeidere og deres tillitsvalgte som hadde tatt initiativet til markeringa og dominerte forsamlinga. 

— Vi må løfte debatten for å vise at en storstilt krafteksport vil gjøre Norge til en råvareeksportør framfor en industrinasjon. Smelteverk landet rundt er ikke interessert i at det skapes usikkerhet rundt våre rammevilkår og arbeidsplasser, sa Remy Penev, styremedlem i Sauda Ap, industriarbeider og styremedlem i LO i Nord-Rogaland.

På nyåret var Folkets Hus i Ålvik stedet LO i Kvam gikk sammen med Ålvik Arbeiderforening om et folkemøte. Arbeiderbevegelsens eget lokale var fullsatt på industristedet Ålvik da det var samling under parola Norsk kraft til norsk industri

Det er Fellesforbundet som organiserer de fleste industriarbeiderne i Norge og derfor stor spenning knytta til deres landsmøte i oktober 2019. Som forventa blei det et klart nei til bygging av NorthConnect, men mange blei overraska da landsmøtet vedtok at Norge må melde seg ut av ACER. Tidligere hadde forbundsstyret i Fellesforbundet sagt nei til ACER, mens representantskapet hadde en mer aksepterende linje. 

Fagbevegelsen fulgte opp med å gjøre kampen mot NorthConnect til en av de aller viktigste på Trondheimskonferansen. Den regnes som kanskje det fremste politiske verkstedet i fagbevegelsen og en ny industripolitikk var hovedtemaet. Årets resolusjon sier klart: «Stans North Connect strømkabelen – norsk kraft til norsk industri», som et krav til en rødgrønn politikk. Det blei fulgt opp av en uttalelse om at Stortinget er nødt til å ta ansvar og nekte konsesjon til bygging av kabelen. Om poenget ikke var klart nok fikk hver av det 613 representantene en grønn tskjorte med påtrykk «Stopp NorthConnect». 

Etter ACER-striden gikk KrF inn i regjering og etter valget gikk FrP ut. Mens KrF stort sett har vært tause om saken har FrP etter det stadig økende presset valgt å gå mot NorthConnect. Arbeiderpartiet har nå understreket at de er imot bygging. SP, SV og Rødt er steile motstandere.

Situasjonen er nå at regjeringa må ha støtte for å få flertall i en eventuell stortingsvotering om konsesjon. Det holder ikke med MDGs ene stemme. I dag er vi nærmere enn noensinne å få stoppet bygginga av utenlandskabelen. Problemet er at FrP har sagt at de ikke vil stemme for et forslag som ikke er deres eget. Ap på sin side legger avtalen med regjeringa fra ACER-forliket til grunn og har også stemt mot flere forslag. Likevel er vi nærmere å få stoppet NorthConnect enn noensinne. 

Det er kun feilslått taktikkeri og regelrett kløning av Ap og FrP som kan stå i veien for at utenlandskabelen fra Eidfjord stoppes og det er vanskelig å se for seg at norske industriarbeidere vil la FrP slippe billig unna etter at Sylvi Listhaug har gått høyt ut med fagre løfter. 

Det siste året har industripolitikk gjort sin tilbakekomst på den norske politiske arenaen. Kombinasjonen av internasjonale forhold, ACER-debatten og at krefter tilknytta fagbevegelsen har bidratt til at media og de politiske partiene, spesielt på venstresida, nå prioriterer feltet. Industriaksjonens hyppige møtevirksomhet med Ap, SV, SP og Rødt har utvilsomt bidratt i så måte. Diskusjonen dreier seg nå i stor grad om hva Norge kan gjøre for å bevare og videreutvikle industrien, med bakteppet at oljealderen går mot slutten. Bruken av norske kraftressurser, som en av de viktigste råvarene vi har i landet har blitt kjerna i diskusjonen, sammen med hva som skal være statens rolle. 

Industripolitikk seiler opp til å bli en av de store valgkampsakene i 2021. Hva som skjer med NorthConnect før den tid vil være et avgjørende premiss for debatten.

Etter at regjeringa sist sommer utsatte Norges Vassdrags- og Energidirektorats vurdering av NorthConnect-planene kom den endelig ut i desember 2019. NVE anbefalte verken bygging eller skroting av kabelen. De kom imidlertid fram til at den ville være «samfunnsøkonomisk lønnsom», men var også klar på at bygginga vil medføre en økning i norske strømpriser, opp til fire milliarder i økte utgifter hvert år. 

Selv om NVE-rapporten ikke går inn i detalj på antall arbeidsplasser som står i fare bekreftes bildet tidligere undersøkelser har gitt. Da De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ga ut sin rapport EU, strømpriser og industri i 2019, kom de fram til at 12 000 i Norge jobber i de mest utsatte næringene, 30 000 om man tar med næringer tett tilknyttet disse i form av leveranser og lignende. Dette er arbeidsplasser som trues av nedleggelse. Ganske umiddelbart vil en økning i strømprisen på 10 øre per kwh sette 4-5.000 arbeidsplasser i syv til åtte lokalsamfunn i fare. Også kraftbransjens eget magasin, Energi, har kommet fram til at man har utsikter til en milliardøkning i strømutgifter i Norge hvis NorthConnect bygges. 

Kampen fortsetter og 9. mars er det mobilisering mot NorthConnect foran Stortinget i regi av Industri Energi, Fellesforbundet, Aker konsernutvalg, LO i Trondheim, LO i Bergen og Omland, LO i Fredrikstad, LO i Stavanger, LO i Nord-Rogaland, LO indre Hardanger, LO i Oslo med flere og igjen ser vi at fagbevegelsen har miljøbevegelsen med på laget da Naturvernforbundet er representert blant appellantene. Siste ord er ikke sagt.