FORELØPIG GRUNNLAG FOR INDUSTRIAKSJONEN
VEDTATT AV STIFTELSESMØTET I BERGEN 10.1.2019, redigert av styret den 24.05.19
Norges nyere historie handler om en formidabel velstandsutvikling blant folk flest som ble bygget på våre menneskelige ressurser og naturgitte fortrinn. Dette har foregått innenfor rammene av en kapitalisme temmet av et aktivt folkestyre og en sterk fagbevegelse.
Norsk industri var en avgjørende forutsetning for den positive utviklingen som har gjort Norge til en solid velferdsstat og et av verdens beste land å leve i for folk flest. Fortsatt sterk felles velferd forutsetter arbeid til alle, reell forhandlings- og streikerett og en nasjonal strategi for verdiskaping, næringsutvikling og sysselsetting forankret i et aktivt folkestyre.
Uten varig høy sysselsetting, et høyproduktivt arbeidsliv og flere verdensledende industrinæringer, ville det økonomiske grunnlaget for en solid velferdsstat i Norge se ganske annerledes ut. Uten de fagorganisertes streikemakt innen viktige industrinæringer ville arbeiderbevegelsen aldri oppnådd sin politiske styrke og samfunnsformende kraft. Også i dette århundret vil industrisektorene være uunnværlige drivkrefter for den teknologiske innovasjonen, kunnskapsutvikingen og produktivitetsveksten som både norske eksportinntekter og det økonomiske handlingsrommet for våre offentlige velferdstjenester vil være avhengig av.
Den globale klimakrisa gjør industripolitikken desto mer avgjørende. Vi står overfor en nødvendig omstilling av produksjon, transport og forbruk i større skala og høyere tempo enn menneskeheten noen gang har gjennomført. For Norge er den kraftforedlende industrien, bygd på nasjonal styring med de unike og grønne vannkraftressursene, en forutsetning for fortsatt høy innovasjon, industriutvikling og eksportinntekter gjennom og etter «det grønne skiftet». Men vellykket omstilling krever at vi lykkes på en rekke områder. Dette kan være, her nevner vi kun noen eksempler, utbygging av vindkraft til havs over hele verden, en moderne bioøkonomi basert på foredling av det vi kan høste fra jorda, livet i havet langs norskekysten og i de norske skogene, høyere verdiskaping gjennom økt innenlands bearbeiding av fiskeressursene, eller å bli verdensledende innen rensing av industriutslipp globalt ved karbonfangst og -lagring.
Den massive industrialiseringen som kreves for å lykkes med «det grønne skiftet» krever enorme investeringer globalt. Det haster. Norge er i en unik posisjon, med et statlig investeringsfond verdt over åtte tusen milliarder kroner. I dag forvaltes denne maktfaktoren relativt tilbakelent, gjennom eierskap spredt på ni tusen selskaper. Industrinasjonen Norge trenger et politisk lederskap som våger å rette våre finansielle krefter mer aktivt inn mot å løse klimakrisa, og gjør det på måter samtidig skaper og høyteknologisk og økologisk bærekraftig industriutvikling nasjonalt.
Industripolitikken berører dermed ikke bare industriens ansatte, men hele Norge, finansieringen av velferdsstaten og Norges globale klimaansvar. Industriaksjonen er opprettet for å drive folkelig opplysning om industriens betydning og bygge allianser for en mer ambisiøs industripolitikk. Vi skal vinne gjennomslag for en politikk som både legger til rette for offensiv industriutvikling og styrer utviklingen slik at den blir til beste for de mange, ikke bare de få.
Industriaksjonen vil forene krefter på tvers av bransjer og forbund. Vi vil mobilisere sammen fagbevegelsen utenfor industrien, i privat og offentlig sektor. Vi vil være i konstruktiv dialog med miljøbevegelsene. Vi vil påvirke de politiske partiene og vise velgerne hvem som står for en progressiv industripolitikk i tråd med Industriaksjonens mål.
Industriaksjonen stiftes med følgende kampsaker:
Styrk høyproduktivitetsmodellen i norsk industri
Investering i de ansattes kvalifikasjoner, effektiv organisering av produksjonen og et forhandlingsbasert avtalesystem med ordna lønns- og arbeidsforhold skal være fundamentet for norsk industriutvikling. Den «norske» modellen driver fram høyproduktive løsninger fordi den gir sterke insentiver til å investere i teknologisk avanserte produksjonssystemer som kan forsvare det norske lønnsnivået. En industriell strategi basert på lavlønnsproduksjon vil derimot gjøre at Norge taper.
En høyproduktivitetsmodell krever kompetente ansatte på alle nivå i produksjonen, og forutsetter livslang læring i tråd med den teknologiske og organisatoriske utviklingen i industrien. Medbestemmelsesretten er en forutsetning for en slik modell, samt for at produksjonen foregår på sosialt, økonomiske og politisk akseptable premisser. Derfor må denne forsvares og videreutvikles i takt med utviklingen.
Investering i de ansatte, teknologisk utvikling og utstrakt medbestemmelse over arbeidets organisering er uforenlig med løsarbeiderbyråenes rolle og virkemåte. Derfor må disse enkelt og greit reguleres ut av det norske arbeidslivet.
Norske oppdrag til norsk leverandørindustri
Rikdommen fra naturressursene på norsk sokkel må brukes målrettet og strategisk til å utvikle kompetanse, kvalitet og sysselsetting i norsk leverandørindustri og annen næringsvirksomhet i hele landet, slik målsetningen var og fremdeles er i den norske oljepolitikken som ble etablert i 1971. Denne målsetningen blir undergravd hvis for mye av leverandørindustriens oppdrag går til andre deler av verden, hvor lønnsdumping og grov utnytting av innleide arbeidere er forretningsmodellen. Oljeselskapene bør stille kvalitetskrav til produksjonsprosessen som forutsetter, bygger på og videreutvikler den «norske» arbeidslivsmodellen også hos sine underleverandører.
Norsk kraft til norsk industriutvikling
Strategien for de unike norske vannkraftressursene skal være langsiktig industriutvikling, sysselsetting, innovasjon og verdiskaping, ikke kortsynt råvareeksport. Denne strategien må ligge til grunn for norsk suverenitetshevdelse overfor EUs Energiunion og energibyrået Acer. Alle planer om flere eksportkabler bør skrinlegges. De vil ha marginal eller ingen positiv klimaeffekt, men negative miljøkonsekvenser i Norge. De vil gi økt energikostnad i Norge som kan slå ut store deler av kraftforedlende industri. Dermed kan eksportkablene sage av ett av beina Norge må stå på gjennom «det grønne skiftet» og dermed gjøre ikke-petroleumsrelatert industriutvikling enda mer krevende.
Offensiv næringspolitikk i strategiske næringer
Bærekraftig petroleumspolitikk
Petroleumssektoren er Norges viktigste næring med hensyn til verdiskaping og eksport. Ikke bare som drivstoff, men også som innsatsfaktor i en rekke nødvendige industrivarer, vil petroleum være av stor betydning i overskuelig framtid. En helhetlig industripolitikk for Norge må bygge på og videreutvikle petroleumsnæringens verdifulle bidrag til verdiskaping, sysselsetting og innovasjon, samtidig som den ivaretar hensynet til andre og mer fornybare næringer, samt ansvaret for å oppfylle Norges klimapolitiske forpliktelser. Oljeformuen må brukes mer aktivt til å ruste norsk industri for framtida. For eksempel kan en andel av inntektene fra norsk sokkel øremerkes offensive satsinger på forskning og næringsutvikling som bidrar til å drive fram «det grønne skiftet» både innenlands og globalt. Norge bør ha en ledede rolle i å framdrive teknologiene for karbonfangst og lagring.
Bioøkonomi –fra fossile til fornybare karboner
Bioøkonomi er økonomi basert på produksjon og foredling av fornybare biologiske ressurser fra skogen, havet, og jorda. Det kreves en videreutvikling av eksisterende bioøkonomi, for å møte de store samfunnsutfordringene vi står overfor innen klima, ressurstilgang, energi og mat. Norge er minst like rikt på fornybare ressurser, som fossile ressurser. Teknologi, kunnskap og kapital må kobles sammen, for å stimulere nye verdikjeder og innovasjoner, i hele landet. Ved å trekke lærdom av både industrireisningen etter krigen, og de strategiske grep som ble tatt kollektiv velferd i oljeeventyret, kan man igjen etablere landet som verdiskaper for velferd. Det grønne skiftet, i praksis. Strategiske næringer det må satses på:
Skog- og trenæringen: Skogen spilte en stor rolle i framveksten av norsk industri, og må spille en stor rolle i gjenreisingen av den samme. Skogen har også stor betydning i klimasammenheng, gjennom opptaket av karbondioksid. I prinsippet kan alt som lages av olje, i dag lages av raffinert trevirke. En utvikling med massiv nedbygging av treforedlingsindustri i Norge (papirindustrien især) må snus, og mye av eksporten av virke må i stedet videreforedles i Norge.
Næringsmiddelindustrien: Mat- og drikkeindustrien sysselsetter en av fem industriansatte i Norge og er avgjørende for landets matvaresikkerhet. Forutsetningene for denne industrien er fortsatt sterkt tollvern for matvarer, som ikke skal undergraves av importkvoter, og fortsatt regulert og forhandlingsbasert landbruksproduksjon i Norge. Sjømatpolitikken fungerer langt dårligere, fordi altfor mye av råstoffet forsvinner ut av landet uten bearbeiding. Dette er svak industripolitikk, fordi vi glipp av verdiskaping, arbeidsplasser og innovasjon. Industriaksjonen ønsker sterkere demokratisk styring for å sikre at de enorme verdiene fra oppdrett og fiske ikke samles hos et fåtall «baroner», men kommer samfunnet til gode gjennom økt sysselsetting i sjømatindustrien langs hele kysten. Fisk og sjømat må i mye større grad foredles i Norge. Det er et mål å øke andelen norskprodusert mat og drikke i det norske markedet.
Avfalls- og gjenvinningsindustrien: Som del av en sirkulær økonomi, er denne industrien en viktig del av bioøkonomien. Potensialet er enormt, både når det gjelder verdiskaping og klima. I likhet med øvrig industri, trengs her myndighetene som aktiv kravstiller, pådriver og tilrettelegger. Restråstoffer fra næringsmiddelindustrien kan nå videreforedles, og brukes i medisin, fórproduksjon og kosmetikk.
Andre strategiske næringer – Prosessindustri, vareproduksjon og forsvarsindustri
Norge har flere etablerte verdensledende og høyteknologiske miljøer. De fleste av dem har den fellesnevner at de har sin opprinnelse i statlige bedrifter, som Norsk Hydro, Norsk Jernverk, Årdal og Sunndal Verk, og de militære verkstedene. Industriaksjonen vil ha en kritisk tilnærming til industriens rammevilkår og virkemiddelapparat, med fokus på å trygge de eksisterende industriklyngene og hjørnesteinsbedriftene, og sikre utvikling og knoppskyting.
Norske vilkår for alle i Norge, stopp sosial dumping
Oppløsningstendensene vi ser i stadig større deler av det norske arbeidslivet må bekjempes, enten det heter sosial dumping, ulovlig innleie, skatteunndragelser eller annen grov arbeidsmarkedskriminalitet. Fri flyt i kombinasjon med svake tilsyns- og håndhevingsmidler har ført galt av sted, og må møtes med en sterk og fornyet innsats for å bevare den norske arbeidslivsmodellen slik vi kjenner den.
Samtidig som fagbevegelsen må trappe opp innsatsen for å inkludere og organisere arbeidsinnvandrere, må et bærekraftig regime for arbeidskraftimport fra EØS-området ha mer entydige og strenge krav til norske lønns- og arbeidsvilkår enn i dag. Undergraving av slike standarder i form av brudd og omgåelser må sanksjoneres langt mer effektivt og avskrekkende enn i dag. Straffen skal ikke ramme arbeidsinnvandrere som blir utnyttet, men eierne som har sosial dumping som forretningsidé.
Løsarbeiderbyråene må ut av norske arbeidsplasser. Eiere som nekter tariffavtale og driver med fagforeningsknusing skal møtes av kampkraften til en samlet fagbevegelse.
Strategi for norsk industrieierskap
Industriaksjonen vil reise debatten om hvilken eierstruktur som best kan sikre høyproduktivitetsmodellen i norsk industri og industriell handlekraft i møte med klimakrisa og «det grønne skiftet». Opp mot dagens private eierskap bør vi vurdere mulige fordeler med mer lokalt og regionalt eierskap, mer strategisk statlig eierskap, lønnstakerfond og eierskap hos ansatte. Ved salg av større norske industribedrifter med langsiktig driftsperspektiv til utenlandske eiere bør staten inn med 1/3 eierskap blant annet for å beholde hovedkontor samt avdelinger for forskning og utvikling i Norge. Utvikling av eierskap og styringsinstrumenter som ivaretar slike hensyn må prioriteres høyere, både politiske og økonomisk. Innen produksjonsområder knyttet direkte til norske naturressurser og samfunnsstrategiske hensyn bør statlig heleierskap vurderes.
Last ned den forrige versjonen av: INDUSTRIMANIFEST 2021