Årsmøte 2021

Torsdag 21. Oktober ble det avholdt årsmøte i Oslo. Industriaksjonen ble stiftet i januar 2019 og hadde da som formål øke forståelsen av industriens betydning for samfunnet, og påvirke partiene og den politiske debatten frem mot stortingsvalget.

Selv om 2021 har vært preget av korona restriksjoner har aksjonen klart å skape oppmerksomhet rundt flere av våre kampsaker som: energipolitikk, elektrifisering av sokkelen, havvind og fremtidens industrielle muligheter for landet. 

En kort oppsummering av aktivitet frem mot stortingsvalget:

  • Jobbet opp mot partienes programprosess og landsmøter vinteren og våren 2021
  • En rekke leserinnlegg og kronikker i ulike aviser, lokalt og nasjonalt.
  • Deltakelse under Energirike / Motvindfestival i Haugesund og i Arendalsuka
  • Lansering av industripolitisk hovedrapport av De Facto og Agri Analyse for Industriaksjonen inn mot rødgrønne regjeringsforhandlinger 20.-21. september
  • Deltakelse med to styremedlemmer på NRK Debatten om utenlandskabler 30. September
Tidligere leder fra venstre: Ståle Knoff Johansen (FF), Jan Haugen (IE) og nyvalgt leder Remy Penev (IE)

Jobben er ikke over selv om vi har fått en ny regjering med en ambisiøs industripolitikk. Mye bra står i plattformen, men dette skal følges opp med en konkret politikk. En av våre kampsaker har hele tiden vært energipolitikken, og dette vil nok bli den første prøvelsen for den nye regjeringen.

Skal regjeringen lykkes med sine mål, må Industriaksjonen og det aktive grunnplanet i fagbevegelsen være tydelige i sine krav. Her må vi sammen utgjøre en tydelig kraft inn mot stortinget. Det er nå jobben starter!

Industriaksjonen sin hovedsak vil fortsatt være å øke forståelsen av industriens betydning for innovasjon, verdiskaping og sysselsetting i hele landet.

Bli med på laget, og støtt opp om Industriaksjonen!

Ta kontakt på: post@industriaksjonen.no

Klare forventninger til rødgrønn regjering

Fri Fagbevelse skriver om De Factos rapport Framtidas industri:

Ifølge rapporten bør en ny industristrategi «la hensynet til innbyggerne og dem som arbeider i de ulike næringene stå i fremste rekke», og arbeidstakernes rettigheter og høringsrett bør stå sterkt:

– Vi kan ta allerede nå å videreutvikle og bygge ny industri, som gjør at vi lykkes med både å skape nye høykompetente, produktive arbeidsplasser, og lykkes med det grønne skiftet, sier Penev.

Les artikkelen her: https://frifagbevegelse.no/magasinet-industri-energi/krever-en-mer-offensiv-industripolitikk–ma-ikke-sette-seg-i-passasjersetet-6.158.818647.16980a5c8c

Industriaksjonen vil gjenreise industrien

DeFactos nye rapport Framtidens industri – Ansvar og muligheter anbefaler statlig kontroll over kraftkablene og et industripolitisk løft.  Rapporten er bestilt av Industriaksjonen og kan lastes ned og leses her: https://www.industriaksjonen.no/wp-content/uploads/2021/09/Framtidens-industri.pdf

Den viktigste av de norske industrisektorene målt i eksportinntekter, skatteinntekter og arbeidsplasser, er olje- og gassindustrien, men når de globale klimagassutslippene skal reduseres ned mot null de neste 30 årene, vil denne uunngåelig bli mindre. Da må Norge føre en industripolitikk som gjør at dette skiftet blir en mulighet for ny industri, heller enn slutten på en eksisterende. Basert på denne rapporten og forutsetningen om at alle land som vil ha en velutviklet økonomi og velferd også må være en industrinasjon har Industriaksjonen følgende politiske anbefalinger:

  • Staten må igjen bli en mer aktiv investor og medeier i industrien, og bruke rollen som regulator og innkjøper langt mer bevisst for å fremme norsk industriell utvikling. Særlig fastlandsindustrien trenger økte investeringer.
  • Ta tilbake kontrollen over mellomlandsforbindelsene, og regulere utenlandshandelen med kraft så langt det er nødvendig for at vi ikke importerer et høyere prisnivå. Det er en forutsetning for å trygge og videreutvikle den kraftforedlende prosessindustrien vår, og å bygge ny grønn industri.
  • Prioritere kraft til de industriprosjekt ene som gir størst varig sysselsettingseffekt i Norge.
  • Øke produksjonen av vannkraft gjennom oppgradering og effektivisering. Satse på energieffektivisering, solenergi og biogass heller enn landbasert vindkraft. Ingen overføring av kraft fra land til sokkelen uten at det bygges ut like mye havvind.
  • Naturressursene våre må forvaltes på en måte som fremmer norsk industriutvikling. Ikke bare må petroleum spille bedre på lag med leverandørindustrien; mineraler, fisk, akvakultur, jordbruk og skogbruk, arealer må underlegges et konsesjons- og reguleringsregime som tydelig fremmer videreforedling i Norge.
  • Verftsindustrien og maritime næringer har en nøkkelrolle i det grønne industriskiftet og må sikres oppdrag som gir sysselsetting og kompetanseutvikling innenfor bla. havvind, karbonfangst, -bruk og – lagring, grønn skipsteknologi og hydrogen – i samme takt som oppdragene fra oljen avtar.
  • Vi må tilrettelegge for og promotere investeringer i høyteknologiske industrinæringer som batterier, solenergi, hydrogen/ammoniakk, farmasøytisk industri og CCUS
  • Vi må bygge opp en stor sirkulærøkonomi som gjenvinner produktene vi bruker i Norge heller enn å eksportere «avfallet» til andre land.
  • En industripolitisk nyorientering må fremme et organisert arbeidsliv som involverer ansatte tett i organiseringen av produksjonen, skaper insentiver til å investere i avansert teknologi, og sikrer medbestemmelse via forhandlingsbaserte avtalesystemer. Bemanningsbransjen er uforenlig med disse målsetningene, og må derfor avvikles. Samtidig må vi styrke offentlig arbeidsformidling, som også i sterkere grad må hjelpe arbeidsledige inn i programmer for kompetanseheving, omskolering og utdanning i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Klassekampens nyhetssak om rapporten kan leses her: https://klassekampen.no/utgave/2021-09-20/vil-gjenreise-industrien

HVEM BESTEMMER OVER NORSK KRAFTPOLITIKK?

Boye Ullmann 5te kandidat for Rødt Oslo, publisert i Klasseskampen 13.09.2021

Stortinget vedtok i all hast 7 juni fire nye forordninger knyttet til EUs Energipakke. Her har både regjeringa og AP hatt hastverk før en eventuell ny regjering med både SP og SV skulle hatt innsigelser mot de fire EU forordningene. Det dreier seg om forordninger med klare politiske føringer for et markeds og konkurransebasert EU som inkluderer Norge på strøm og kraft. Målet er konkurranse innenfor et harmonisert prissystem som fordrer overføringskabler i hele EU slik at fri flyt av strøm med «like» konkurranseregler. I første omgang vil ACER og EU sørge for gjennom tekniske endringer etablere regionale kraftbørser. Vi har hatt Norpol i Norge, Sverige og Danmark som er blitt utvidet med de tre baltiske land. Det endelige målet for EU er en EU basert kraftbørs.  Vi har sett at kraftbørs med spekulanter alla Einar Aas har blitt kjemperike.  Samtidig hadde Einar Aas  hadde dårlig timing i 2019 og tapte 1,3 milliarder på en helg som offentlige eide kraftselskaper måtte dekke. 

Allerede nå ser vi resultater av overføringer av strøm gjennom nye utenlandskabler . Ny tysk kabel ble åpnet i vår og ny englandskabel blir åpnet i høst. Norge opplever rekordhøye strømpriser som henger sammen med at vi får strøm fra kullkraft i Europa som  inkluderer CO2 avgift. Under ACER debatten fikk vi inntrykk av fra JA siden inkludert MDG at strømmen vi fikk fra EU var grønn mens den i hovedsak kommer fra atomkraft og kull når det ikke blåser eller er sol i EU land. EU og ACER har som mål å harmonisere strømpriser og innenfor vil det være «fri» konkurranse. Norske priser er altfor lave i utgangspunktet mener ACER. Utenlandskablene medfører nå at «markedet» sørger for høyere priser som kraftbransjen higer etter. De fire forordningene til EU sørger for et harmonisert EU strømmarked samt et regelverk for alle der Norge ikke har noen stemmerett. Stortinget har da godkjent blant annet at flaskehalsinntekter som Statnett har brukt til å finansiere utbygging av infrastruktur og kabler kan nå ACER bestemme at ikke kan anvendes slik Norge ønsker. Dette var et av Aps absolutte krav til regjeringa i ACER saka i 2018. Igjen viser at APs 8 krav stilt til regjeringa hadde feil adresse siden det er EU gjennom sine Energipakker og ACER som bestemmer . ACER fatter vedtak som sendes til ESA som igjen videresender vedtak til Reguleringsmyndighetene for energi (RME) i Norge som gjennomfører ACER vedtak utenom norske myndigheters innflytelse. Økt konkurranse på strøm der Norge importerer priser setter 15 000 industriarbeidsplasser i den kraftintensive metallindustri i fare. Med 10 øre prisøkning kan bety at all overskudd forsvinner og at industrien flagger ut til land i Midt Østen som bruker gass eller India og Kina som bruker kull. Det er da uforståelig at AP og ikke minst MDG ikke ser faren ved at verdens mest miljøvennlig metallindustri vha vannkraft kan forsvinne med massiv utbygging av utenlandskabler som fører til prisøkninger. Dette vil også ramme norske kommuner og sykehus med skyhøye strømregninger. Norge har andre interesser med vår vannkraft enn andre EU land siden mye av vår industri er bygget på bla billig strøm. Tidligere industriminister i AP på 1970 tallet Finn Lied sa et intervju i Samtiden i 2006,  at Norge burde kappe flere utenlandskabler slik at vi kunne har strømpriser til 3-5 øre KWh og to pris system som straffer luksus overforbruk. 

Dersom Stortinget og Espen Barth Eide hadde vært redelig overfor behovene for norsk kraftintensiv industri, kunne den nye regjeringa og Storting diskutert VETO mot EU forordninger som undergraver vår mulighet til å føre en selvstendig kraftpolitikk til fordel for norske forbrukere og industri. Hverken regjeringa eller MDG ga oss den mulighet ved å vedta nye forordninger som fremmer markedsbasert fri konkurranse i EU/EØS. Dette sier SP, SV og Rødt nei til. 

Kven skal få straumen vår?

Skal krafta vår tena ein fri EU-marknad eller norsk, grøn industribygging?

Kronikk av Jan Haugen, leder i Industriaksjonen, og Ingrid Fiskaa, Førstekandidat for SV i Rogaland, publisert i Stavanger Aftenblad 8. september 2021

I vinter, vår og sommar har kraftprisen nådd rekordhøge nivå. Likevel eksporterte Noreg store mengder kraft i 2. kvartal. I retur har me fått konstruert mangel på kraft og endå høgare prisar. Dei siste sommarvekene har prisen til og med stige langt over 1kr/Kwh, utanom avgifter.

Bekymringsmeldingane frå industrien lar ikkje venta på seg. Nå protesterer til og med Kverneland plogfabrikk, sjølv utan å vera kraftkrevjande i same grad som Hydro Karmøy og Eramet i Sauda.

NVE forklarer auken med den tette tilknytinga vår til Europas kraftmarknad og dei høge kraftprisane der som følgje av auka CO₂-avgift. At eit land med stort overskot av fornybar kraft har kome dit, er inga naturlov, men konsekvensen av politiske val. Det har ikkje mangla på åtvaringar, som Acer-opprøret viste.

Folket, industrien, Industriaksjonen og SV forstår kor viktig kontroll med krafta er.

Stolt historie

Norsk industrihistorie er ei historie om korleis landets rike vassressursar blei omdanna til kraft og mobilisert til industriell foredling av råvarer. Framsynte folkevalde industribyggarar stod opp mot utanlandsk kapital, og sikra nasjonal kontroll med krafta gjennom konsesjonar, eigarskap og heimfallsrett. Hovudverktøyet i industrikraftregimet har vore låge og føreseielege kraftprisar, og tiltak som redusert el-avgift, redusert nettleige og CO₂-kompensasjon.

I sum har det lagt grunnlaget for ein verdsleiande prosessindustri som sysselset titusen og eksporterer metall for langt over 100 milliardar i året. Kontroll med krafta, og ikkje minst kraftprisen, er vilkåret for ei rekke hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunn langs kysten og inst i fjordane.

Å overgi denne kontrollen til EU-marknaden stiller dei overfor ei eksistensiell krise.

Overnasjonal innblanding

Nyliberal marknadslogikk har vore førande sidan energilova på tidleg 1990-tal etablerte ein nasjonal kraftmarknad. Samfunnsoppdraget til kraftprodusentane blei radikalt endra; frå å skaffa rimeleg kraft til folket og industrien til å skaffa forteneste på botnlinja. Etter kvart fekk me ein nordisk kraftbørs. Krafta skulle bli ei kommersielt omsetteleg vare i ein stadig friare og stadig større marknad.

Nå står EUs 4. energimarknadspakke for døra, med kimen til ei overnasjonal innblanding som viskar ut sjølve ideen om ein demokratisk styrt kraftpolitikk. EU vil etablere ein gigantisk marknad utan barrierar, med lik kraftpris overalt. Norske naturgitte fortrinn kokar vekk i den store gryta.

Fleire utanlandskabler har vore den fysiske føresetnaden – energilov, Kraftbørsen, Acer og EU-reguleringa dei politiske og juridiske vilkåra.

Den kommersielle logikken

«Eg er lei av låge straumprisar», sa dåverande olje- og energiminister Tord Lien frå Frp då han i 2014 argumenterte for – og innvilga – konsesjon til kablane til Tyskland og England. Kraftbransjen jubla. Kommersielle kraftselskap vil selja mest mogleg kraft til høgast mogleg pris, stikk i strid med industriens, naturens og forbrukarane sine interesser.

I staden for å utnytta eit enormt potensial innan energieffektivisering, 40 TWh berre i norske bygg, har me fått ein øydeleggande vindkraft-boom. Me har ofra mykje gjennom rasering av urørt natur og beiteområde, overkøyring av lokalsamfunn, sosial dumping, skjult eigarskap og skattetriksing via skatteparadis – og alt dette utan eit einaste krav om norsk industriutvikling.

Det er ingenting grønt i å rasera naturen og samtidig bygga ned ein god samfunnsmodell. Vindkraft-lobbyen i Norwea har likevel utført eit såpass imponerande politisk handverk med å framstilla det som grønt, at påverkingsbyrået First House handplukka den mangeårige direktøren deira.

Subsidiar til vindkraft i form av grøne sertifikat har ført til forhasta utbyggingar. Me bør heller subsidiera energieffektivisering, for eksempel gjennom «kvite sertifikat», som i motsetning til store vindkraftanlegg skånar naturen. Det vil vera rett stad å starta i eit grønt skifte.

Ny mega-kunde

Kraftseljarane er på si side ikkje tente med effektivisering, dei vil selja mest mogleg. Av same grunn ivrar dei nå for endå eit samfunnsmessig feilslått prosjekt: Å elektrifisera sokkelen med kraft frå land. Aukande CO₂-avgifter og krav om å redusera eigne utslepp gjer at oljeselskapa er med. Kraftbransjen får ein ny pengesterk megakunde.

Priseffekten av at kraftoverskotet blir sendt til Nordsjøen er det ingen grunn til å tvila på. Annan elektrifisering vil bli dyrare, og det kan bli kritisk for prosessindustrien. Vindkraftselskapa tar imot lissepasninga med begeistring: «Industrien treng oss.» Regjeringa ser ut til å villa opna alle dørene dei peikar på.

Men nå kan folket endra kursen.

Stortingsmeldinga «Energi til arbeid» skal behandlast av eit nytt Storting etter valet. Jo fleire som støttar industrien og naturen, jo fleire som forsvarer demokratisk råderett over naturressursar og jo fleire som seier nei til Acer og EUs fjerde energimarknadspakke; jo større sjansar har me til å lykkast med ei omstilling som faktisk er grøn og som bygger ny industri utan å rasera den me allereie har.

Demokratisk, nasjonal kontroll med krafta og kraftprisen vil bli heilt avgjerande. Det er Industriaksjonen og SV einige om å kjempa for.

Den store kabelbløffen

Samfunnsdebattant og styremedlem i Industriaksjonen Hogne Hongset mener at det bare er kraftbransjen som tjener på NordLink-kabelen.

Torsdag 27. mai ble sjøkabelen NordLink til Tyskland offisielt åpnet av Erna Solberg og Angela Merkel. Europower Energi refererte 28. mai fra Solbergs tale og til kommentarer fra energiminister Tina Bru. Solberg og Bru hadde bare godord å si om kabelprosjektet. Solberg framhevet at den nye kabelen vil gi oss bedre forsyningssikkerhet og «jevne ut» strømprisene. Ifølge Bru vil Norge samtidig tjene penger på denne forbindelsen til det tyske strømmarkedet. Kunne det vært bedre?

Det kunne det faktisk, – hvis denne kabelen ikke var blitt bygd!

Å begrunne tysklandskabelen med behovet for forsyningssikkerhet er rent tøv. Vi har hatt full forsyningssikkerhet siden den tredje sjøkablene til Danmark ble tatt i bruk i 1993. Allerede i 2000 eksporterte vi nærmere 21 TWh strøm (milliarder kwh). Netto import har aldri vært høyere enn 11,5 TWh (2004). Samlet kapasitet ut/inn i landet før den nye kabelen ble tatt i bruk, var på opp mot 50 TWh.

Det blir heller ikke mer strøm å eksportere av å bygge en ny kabel. Det er banalt logisk. Så den påståtte fordelen for Norge må ligge på økonomisiden.

I intervjuet sier da også statsråd Bru dette:

« – Det er samfunnsøkonomisk lønnsomhet i denne kabelen. Vi forventer å tjene mer på den, enn det den kommer til å koste i investering og driftsutgifter, sier Bru.

Hun legger samtidig til at den fortjenesten kommer oss alle til gode.

– Det er kommuner og fylkeskommuner, og dermed oss som tjener på det, sier Bru.»

Det statsråden her sier, er tilslørende og på grensen til direkte usant. For kabelen har konsekvenser på to områder økonomisk. Det ene er økonomien i selve kabelen, om den er lønnsom i seg selv. Det er det Bru snakker om. Så unnlater hun å si noe om den andre, og langt viktigere konsekvensen. Det er den effekten kabelen har på norske strømpriser.

Økonomien i selve kabelprosjektet, det Bru kommenterer, ligger i at vi kan importere billig når det er overskudd og lave priser i Tyskland, og selge dyrere når prisen der er høyere enn her hjemme. Dette kalles «flaskehalsinntekter», og det høres jo smart ut! Men disse inntektene går i all hovedsak med til å finansiere og drifte kabelen. Kabelen til Tyskland koster over 18 000 000 000 kroner, og Norge betaler halvparten. Når drift og kapitalkostnader er dekket, er det bare noen veldig små smuler igjen.

Disse smulene fra utenlandskablene kommer riktig nok norske forbrukere til gode gjennom redusert nettleie. (historisk mindre enn 0,2 øre/kWh). Denne reduksjonen er mikroskopisk, sammenlignet med den prisøkningen kabelen samtidig fører til for alle som kjøper strøm i Norge. Dette nevner ikke statsråd Bru i intervjuet. Men nettovirkningen av den nye kabelen blir svært, svært negativ for norske husholdninger og alt norsk næringsliv (unntatt kraftbransjen!). Spesielt kan prosessindustrien vår over noe tid rett og slett bli utflagget til land som bruker fossil energi. I tillegg vil stigende strømpriser legge til rette for mer naturraserende vindkraft i urørt natur.

Logikken bak prisøkningen er veldig enkel. Når du kobler et lite strømmarked, som det norske, til et stort ett, som Tyskland, da vil det lille markedet tilpasse seg det store prismessig. Strømprisene i Tyskland er høyere enn i Norge, og dessuten ventet å stige sterkt i årene som kommer, etter hvert som mer og mer vind-og solkraft kommer inn i systemet. Dette fordi det koster stadig mer å holde et fossilt backup-system i beredskap, for å trø til når sola går ned og vinden stilner. Kommer hydrogen og batterier inn i økende grad som balansekraft, vil det trolig øke strømprisene i Tyskland ytterligere. Og importert priseffekt her i landet blir økt tilsvarende.

Det er bare en aktør som tjener på dette,- norsk kraftbransje. Det er også den bransjen som startet prosjektet, som så senere ble overtatt og bygd av et kraftbransjevennlig Statnett. Og hensikten med kabelen til Tyskland er da også nettopp at den skal bli en importkabel,- for stadig stigende tyske strømpriser.

For alle strømbrukere i Norge har denne kabelen altså svært negative konsekvenser. Nøkterne anslag (E24) sier at norske husholdninger må ut med 1 – 1,25 milliarder kroner per år i økt strømregning, basert på dagens tyske prisnivå. Så det blir nok mer, etter hvert. Økte kostnader i industrien kommer i tillegg. Og når statsråd Bru sier at «kommuner og fylkeskommuner» tjener på «kabelinntektene», så er det faktisk usant. Det «kommuner og fylkeskommuner» tjener på, er at du og jeg og alle andre i Norge får høyere strømpriser pga. kabelen! Det gir ikke økt verdiskaping for «butikken Norge.»

Norsk eksportindustri sliter, og dette snakker politikerne stadig mer bekymret om. Samtidig fører de en energipolitikk som svekker den konkurransekraften lave strømpriser vil gi alt næringsliv, ikke minst eksportindustrien! Hvor er logikken i det? Når skal vi få fram politikere som kan legge sammen to og to, og få fire?

Så lenge vi tillater at stadig mer av energipolitikken tilpasses til EUs energimarked (ref ACER og EUs kommende energipakke 4), vil den negative utviklingen vi ser bare fortsette. Det blir opp til det Stortinget vi velger til høsten om vi skal ta tilbake styring av energipolitikken.

Og mens vi venter på valget, kommer en ny kabel i drift, til England denne gangen. Gjett hvem som har drevet fram den kabelen?

Kronikk skrevet av Hogne Hongset. Publisert på www.europower-energi.no 31.5.2021. Bilde fra artikkel.

Nyhetsbrev Industriaksjonen uke 21

1. Siden sist
2. Tilslutning Industriaksjonen
3. Superliga
4. Opprop
5. Ny runde med Acer?
6. Landsmøtesesong
7. Sluttrapport fra Grønn Industri
8. Industriaksjonen i media
9. Industriaksjonens arbeidsutvalg og styre

1. Siden sist

Siden forrige nyhetsbrev i februar har vi gått gjennom enda en runde med nedstenging av landet, og enda en gang har flere viktige prosjekter for både Industriaksjonen og andre organisasjoner blitt utsatt. Heldigvis er det nå lys i tunnelen, vaksinasjonstempoet er stigende, våren er i anmarsj – og om bare fire måneder er det også stortingsvalg. Det blir en kjerneoppgave for Industriaksjonen fremover å sørge for at industripolitikk kommer høyt på dagsorden frem mot valget, men også å sørge for at en eventuell ny regjering også innebærer et tydelig industripolitisk skifte.

At dette trengs så vi igjen tydelig da Norsk Hydro i mars solgte sine valseverk i Holmestrand og på Karmøy, to verk som nå går en usikker fremtid i møte, eller gjennom Bergen Engines-saken, hvor landets siste gjenlevende motorfabrikk først lå an til å havne hos russiske oligarker, før det nå ser ut som et amerikansk oppkjøpsfond skal bruke dem til å produsere cannabis. I begge tilfeller har regjeringen sittet helt stille mens norske industriarbeidsplasser kommer i spill. Heldigvis har opposisjonen bedt ministeren gripe inn, og det lover godt i forhold til hvorvidt en ny regjering til høsten også vil føre en ny industripolitikk.

I så måte har Industriaksjonen allerede gjort en solid jobb, og vi har profilert oss godt inn mot de nylig avholdte landsmøtene til både Rødt, Sv og Ap (punkt 6). Dette arbeidet har også blitt godt hjulpet av andre aktører som Manifest sitt Grønn Industri 21-prosjekt som leverte sin sluttrapport «Den grønne kjempen» 1. mars (punkt 7).

Men mens Grønn Industri har spilt en konstruktiv rolle for å revitalisere den offentlige debatten om industripolitikk, så har også andre aktører mobilisert. I forrige nyhetsbrev skrev vi om det regjeringsoppnevnte Prosess21 som argumenterer for massiv utbygging av vindkraft på land, og i april fulgte NHO og LO opp med en superliga for ny industripolitikk (se punkt 3). I utgangspunktet er det bra at disse aktørene er opptatt av industri, men dessverre ser det ut til at de lander på feil side i flere viktige saker for Industriaksjonen, og vi har derfor tilsluttet oss et eget opprop mot den retningen som pekes ut (se punkt 4).

Som nevnt har pandemien endret en del av våre planer, og både industristedsturne og den planlagte industrikonferansen er derfor utsatt enda en gang. Men det som går sin gang er arbeidet i vårt rettsvesen og vår nasjonalforsamling, og etter at Høyesterett ga Nei til EU medhold i et søksmål mot staten, har Rødt og Senterpartiet løftet Acer-saken opp til enda en runde i Stortinget (se punkt 5).

Kort sagt, pandemi til tross, så er det svært mye som skjer både i Industriaksjonen og i vårt umiddelbare omland, noe også den økende medieprofileringen av aksjonen (se punkt 8) understreker.

2. Tilslutning til Industriaksjonen

Altfor lenge var industrien glemt i den norske politiske debatten. Det har endret seg det siste året – nå kappes partiene på venstresiden om å heise fanen for norsk industriutvikling og norske industriarbeidsplasser. Etableringen av Industriaksjonen har spilt en viktig rolle for denne forvandlingen. Men skal en lovende industripolitisk debatt bli noe mer enn fagre ord, er det viktig at Industriaksjonen og grunnplanet i fagbevegelsen fortsetter å stille offensive krav.

Om lag 60 fagforeninger, klubber og avdelinger i en rekke forbund har tilsluttet seg Industriaksjonen siden oppstarten i januar i fjor. Etter mye og positiv oppmerksomhet i forbindelse med Trondheimskonferansen 2020, lå vi an til å øke dette antallet betydelig – men så kom koronakrisen. Det medførte at årsmøtene i fagforeninger over hele landet ble utsatt på ubestemt tid, og tilslutning til aksjonen vår ble satt på vent. Under halvparten av tilsluttede fagforeninger har fornyet økonomisk medlemskap i år. Så får vi se framover om vi klarer å få fagforeningene med oss på en ny giv! 

Du og din fagforening kan støtte Industriaksjonen gjennom:

Fullt økonomisk medlemskap
Medlemskap med fulle rettigheter overfor årsmøte og styret i Industriaksjonen forutsetter en årlig kontingent på 5000 NOK eller mer. I 2019 bidro over 10 fagforeninger med bevilgninger i størrelsesorden 15 000 – 50 000 NOK som ga et driftsbudsjett på omkring 600 000 NOK for arbeidet vårt. Flest mulig fagforeninger med økonomisk medlemskap er avgjørende for å sikre et økonomisk grunnlag for Industriaksjonen framover.

Økonomisk tilslutning
En kan også tilslutte seg Industriaksjonen uten fullt medlemskap ved å bevilge et valgfritt beløp inntil 5000 nok fra lokale klubber, fagforeninger, organisasjoner og politisk organer som deler Industriaksjonens engasjement for norsk industri.

‘Industriaktivisten’
Enkeltpersoner som ønsker å støtte Industriaksjonen kan gi et valgfritt beløp på 100 NOK eller mer til Industriaksjonen.

Sørg for støtte til INDUSTRIAKSJONEN fra deg og din fagforening

Konto 2280 44 69676

3. Superliga

Men der Grønn Industri utvilsomt bidrar til å flytte både offentlighet og rødgrønne politikere i en retning mer i tråd med vårt industripolitiske manifest, så kan nok ikke det samme sies om den «superligaen» som kom ut i offentligheten i Klassekampen den 28. april. Denne alliansen av ledelsene i LO og NHO står bak en felles plattform, som ble lansert 26. mai, og som tar til orde for 1) at elektrifiseringen av sokkelen skal skje i hovedsak med strøm fra land, 2) at havvindeventyret må utsettes, og 3) at strømmen da i stedet må komme fra vindkraft på land.

Alle disse standpunktene er i strid med vårt manifest, og følger i hovedsak opp det regjeringsoppnevnte «Prosess 21» som vi kritiserte i forrige nyhetsbrev, og som også ble fulgt opp av en redaksjonell sak noen dager etter hvor leder Jan Haugen kom med gode argumenter mot utvalget.

Men der flere miljøorganisasjoner har gått ut mot planene, så har Arbeiderpartiet og Høyre i hovedsak stilt seg positive. Risikoen for Industriaksjonen er at Arbeiderpartiet lander på denne linjen, men det har vi ikke tenkt å sitte stille og se på, noe som leder oss til neste punkt.

4. Opprop

Industriaksjonen svarer Superligaen i Klassekampen DATO, men ledende medlemmer har også tatt initiativ til et opprop mot det superligaen er uttrykk for, som ble trykket i Klassekampen 8. mai 2021. Oppropet følger i sin helhet nedenfor:

5. Ny runde med Acer?

Som kjent ble Industriaksjonen etablert på ryggen av kampen mot norsk tilslutning til EUs energibyrå Acer våren 2018. Selv om Stortinget endte med å stemme for norsk tilslutning, så var det ulike vurderinger av hvor stor suverenitetsavståelse dette egentlig ville innebære for norsk energipolitikk. Flere medlemmer i energi- og miljøkomiteen mente at suverenitetsavståelsen var så stor at det krevde samtykke etter Grunnlovens § 115 som krever tre fjerdedels flertall. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å utsette hele saken til det var konstitusjonelt avklart, men da dette falt stemte de to partiene sammen med Krf, MDG og Rødt for å behandle innlemmelsen etter Grunnlovens § 115 men ble nedstemt. Interessant nok var det altså Stortinget selv som med simpelt flertall bestemte hvorvidt de trengte tre fjerdedels flertall eller simpelt flertall.

Nei til EU nektet å akseptere dette, og valgte å saksøke staten for at Stortinget ikke fulgte Grunnlovens § 115. 1. mars fikk organisasjonen så medhold i Høyesterett for at saken kan prøves for domstolene, og den skal nå opp i Oslo Tingrett. Det betyr at det er uavklart hvorvidt norsk tilslutning til Acer overhodet er konstitusjonelt gyldig.

Rødt og Senterpartiet fremmet på denne bakgrunn 11. mars et representantforslag for Stortinget om å stoppe videre integrering i Acer frem til dette er avklart, og Senterpartiet fremmet så enda et forslag om å trekke Norge ut av byrået.

Den 4. mai var så innstillingen fra Energi- og miljøkomiteen klar. Ikke overraskende ligger begge forslagene an til å bli nedstemt 11. mai, men særlig interessant er det å lese at Fremskrittpartiet, som satt med Terje Søviknes som Olje- og energiministeren da Acer ble innlemmet, nå har snudd 180 grader og ønsker norsk utmeldelse av byrået. Det betyr at det på Stortinget er i ferd med å etablere seg en kvartett av Acer-kritiske partier i Frp, Sp, Sv og Rødt som på meningsmålingene ligger an til å få rundt 40-45 prosent oppslutning på høstens valg. Og uavhengig av voteringsresultatet så går rettsaken sin gang – og i horisonten lurer EUs fjerde energipakke. Siste ord er i hvert fall ikke skrevet om denne saken!

6. Landsmøtesesong

Rødt var først ut av stortingspartiene, og hadde landsmøte 4-7 mars. Industriaksjonen hadde flere avisinnlegg i anledning landsmøtet, både en kronikk undertegnet leder Jan Haugen og tidligere leder Ståle Johansen sammen med faglig leder i Rødt Markus Hansen om «Venstresiden og industrien». Denne ble trykket både i Klassekampen og Nationen, og kan leses hos sistnevnte. Men vår produktive leder ga seg ikke med det, og hadde også kronikken «Ja til havvind og nasjonal industribygging» i Adresseavisen, en kronikk som kan leses på Midtnorsk debatt.

Begge disse to kronikkene forsøker å kombinere et overordnet blikk på industripolitikk, med et argument for hvorfor venstresiden burde støtte utbygging av et hjemmemarked for havvind. Dette var en av to store industripolitiske konfliktsaker på Rødt sitt landsmøte, og dessverre tapte den delen av partiet som ønsker utbygging, og partiet gikk i stedet inn for total stopp i vindkraftutbygging «til lands, i fjæra og til havs». I den andre store konfliktsaken, om hvorvidt partiet skulle bevare en sluttdato for oljeproduksjonen, så vant kritikerne frem, og Rødt har nå gått bort ifra denne.

Neste ut var Arbeiderpartiet som avholdt sitt landsmøte mellom 15 og 18. april. Mens Arbeiderpartiet utvilsomt har tatt mange riktige steg i retning av en aktiv industripolitikk med sitt nye program, deriblant vedtak om 3GW havvind innen 2030, noe som også har gitt seg utslag i en ny metadebatt om at venstresiden er blitt for glad i staten, så er det mer usikkert hvorvidt arbeidslivspolitikken har beveget seg like mye.

I Klassekampen forsøkte styremedlemmer Joachim Espe, Ståle Johanesen og Atle Rostad gjennom kronikken «En tsunami av løsarbeid» nettopp å peke på den svært uheldige utviklingen i arbeidslivet, og at de virkemidlene Arbeiderpartiet går inn på, sannsynligvis ikke vil være nok. I samme anledning hadde leder Jan Haugen og Remy Penev et innlegg hos Kristiansund- og Nordmøreavisen KSU om utfordringene for å gjenreise Arbeiderpartiet som ledende industriparti. Slik lyktes Industriaksjonen å bidra til å sette dagsorden inn mot landsmøtet i det som fremdeles er landets klart viktigste parti.

Helgen etter avholdt så SV sitt landsmøte (23-25). Her har det lenge brygget opp til strid mellom ulike fløyer særlig om 1) hvorvidt en skal fortsette utbygging av vindkraft på land, og 2) hvorvidt en skal benytte kraft fra land til å elektrifisere sokkelen. Industriaksjonen har lenge sagt tydelig nei til begge deler, og klarte igjen å profilere seg inn mot landsmøtet, gjennom styremedlem Kim Olav Johansen som var intervjuet i Klassekampen, og gjennom en svært god kronikk om havvind undertegnet leder Jan Haugen, styremedlemmer Atle Rostad og Atle Tranøy i Klassekampen samme dag møtet åpnet. Igjen bidro Industriaksjonen til å sette premisser for debatten, og selv om

SV sine vedtak ikke er absolutte mot elektrifisering fra land og vindkraft på land, så gikk de langt i å gå inn for at elektrifiseringen først og fremst skal skje med havvind, og å stoppe videre utbygging av vindkraft på land. SV tok med andre ord betydelige steg i vår retning i begge spørsmål.

Dermed gjenstår egentlig bare Senterpartiet av de egentlige rødgrønne partiene, med sitt landsmøte 4-6 juni. Her vil Industriaksjonen nok en gang sørge for at debatten preges av de industripolitiske sakene vi er opptatt av.

Det vi vet etter at tre av fire partier har gjennomført sine landsmøter, er at det vokser frem en økt forståelse for viktigheten av statlig satsing på industri. Og at de rødgrønne er villige til å bruke virkemidler som statlig eierskap, målrettede offentlige investeringer, innkjøpsordninger, anbud og mye mer, for å bidra til å bevare og videreutvikle norsk industri i særlig grønn retning. Faren er gjerne at slike vakre ord ikke blir fulgt opp av konkrete bevilgninger, men Industriaksjonen vil i hvert fall jobbe hardt for å legge press på partiene for at ord blir til handling etter valget.

7. Sluttrapport fra Grønn Industri 

Grønn Industri 21 har siden oppstarten vært en tett samarbeidspartner for Industriaksjonen, og alliansen er også flere ganger tidligere omtalt i nyhetsbrevet. Siden sist har alliansen gitt ut flere rapporter, blant annet to ført i pennen av Industriaksjon styremedlem og De Facto-utreder Isak Lekve om Kraftintensiv Industri og Grønn Skipsfart.

Men viktigst er lanseringen av deres sluttrapport 1. mars under tittelen «Den grønne kjempen. Ny industristrategi for Norge». Rapporten er resultatet av et samarbeid hvor blant annet den verdenskjente økonomen Mariana Mazzucato har deltatt, og den fikk bred pressedekning i blant annet E24 da den ble lansert, mens styremedlem Atle Tranøy forsvarte strategien på Dagsnytt 18 den 8. mars.

Rapporten argumenterer for å trappe opp den statlige innsatsen for å omdanne Norge fra «Europas fossilkoloss» til «Den grønne kjempen», og foreslår blant annet å opprette en grønn, statlig industribank og å ta tilbake kontrollen over Equinor for å bruke selskapet strategisk for å etablere nye grønne arbeidsplasser. Hele rapporten kan leses her.

Rapporten ble fulgt opp av et godt besøkt digitalt seminar med nevnte Mazzucato og ledende rødgrønne politikere som Espen Barth Eide (Ap), Sigbjørn Gjelsvik (Sp) og Marie Sneve Martinussen (Rødt), og det er slående hvordan alle de tre politikerne hovedsaklig deler Grønn Industris hovedkonklusjoner. Møtet kan sees i reprise her.


8. Industriaksjonen i media

Som vi så under punkt 2 ovenfor, så har Industriaksjonen vært godt profilert i media siden forrige nyhetsbrev. Styremedlem Hogne Hongset har som vanlig hatt en hel rekke glimrende kronikker om energipolitikk, Idar Helle skriver jevnt om industri og andre emner i Orientering-spalten i Klassekampen, mens Isak Lekve har fått mye oppmerksom for sin utgivelse «Streik – eller hemmeligheten bak den norske modellen» som tar opp en del av de samme problemene som i arbeidslivsdelen av vårt manifest.

Kristin Aker har blitt en del av staben med ansvar for sosiale medier-arbeid, og hun har utviklet en helhetlig strategi for hvordan vi skal øke profileringen fremover, noe som særlig er aktualisert av initiativet fra Superligaen. Men til tross for den gode medieprofileringen, så trenger vi mer innhold.

Derfor har vi etablert en videokampanje hvor styremedlemmer har laget korte snutter hvor de forklarer hvorfor Industriaksjonen er viktig. Først ut var Kim Olav Johansen:

Det er spilt inn flere filmer, men jo flere jo bedre, så om du føler kallet, må du bare gå i gang og sende til oss!

I tillegg har vi etablert et samarbeid med Sinklar som har laget noen flotte delebilder for sosiale medier til den kommende sosiale medier-profileringen som vi tror vi blir veldig bra. Følg med!

Helt sist kan det være verdt å nevne at gjennom et samarbeid med LO i Oslo og De Facto, har Industriaksjonen vært profilert i møteserien «Politisk Pub» hvor nettopp spenningen mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen ble debattert 7. mai.

9. Kontakt

Kontaktpersoner

Jan Haugen, leder                  Orkla Kjemiske Fagforening, Industri Energi

95072901                                jhaugen(at)washingtonmills.no

Atle F. Rostad, styresekretær Kaefer Energy, Fellesforbundet

90194336                                atle_fr(at)yahoo.no

Idar Helle, koordinator            De Facto

98676403                                idar.helle(at)gmail.com

Arbeidsutvalget

Jan Haugen, leder, Orkla Kjemiske Fagforening, Industri Energi. 95072901, jhaugen(at)washingtonmills.no
Tove Berit Berg, Nortura Vestfold, NNN. 97789059, tove.berit.berg(at)nortura.no
Kim Olav Johansen, El og IT-forbundet, Trøndelag. 48091760, kim(at)elogitt.no
Isak Lekve, De Facto. 91392365, isak.lekve(at)de-facto.no
Atle F. Rostad, styresekretær, Kaefer Energy, Fellesforbundet. 90194336, atle_fr(at)yahoo.no

Styret

Jorunn Birkeland, tillitsvalgt i NITO Petroleum. jorbirke(at)online.no
John Peder, Denstad, LO Trondheim. post(at)loitrondheim.no
Joachim Espe, FF avd 600, Byningsarbeidernes Fagforening. joachim(at)rfag.no
Ingunn Gjerstad, LO Oslo. ingunn.gjerstad(at)lo-oslo.no
Bjørn Gottschlich, FF Kitron og Østre Agder avd. bjorn.gottschlich(at)fellesforbundet.org
Erik Hagen, NNN Oslo Akershus. erik.hagen(at)arcus.no
Per Arne Hansen, FF Fredrikstad fagforening avd 2. nestleder(at)fellesforbundetavd2.no
Idar Helle, De Facto. idar.helle(at)gmail.com
Hogne Hognset, Motvind. hohongse(at)online.no
Ståle Johansen, FF Verkstedklubben Verdal. stale.johansen(at)kvaerner.com
Mariann Ravnanger Nilsen, NJF Cargonet. mariann.ravnanger.nilsen(at)cargonet.no
Remy  Penev, IE Sauda. remy.penev(at)msn.com
Christian A Smedshaug, Agri Analyse. christian.anton.smedshaug(at)agrianalyse.no
Neill Staurland, FF Rosenberg Verfts klubb. neill.staurland(at)outlook.com
Bjørn Sigurd Svingen, FF Raufoss Jern og Metall avd 23. bjorn.sigurd.svingen(at)fellesforbundet.org
Bjørn Asle Teige, SAFE Equinor. bjat(at)equinor.com
Atle Tranøy, FF Aker Asa. atle.tranoy(at)akerasa.com

Karsten A. Bøe (vara), Elektroarbeidernes fagforening Vestlandet, EL og IT. karsten.boe(at)aibel.com
Bernhard Brunes (vara), Fellesforbundet avd 91 Jæren bernhard.brunes(at)lyse.net
Nils Bull (vara), Statsbanenes Verkstedarbeiderforening, Mantena, Norsk Jernbaneforbund. nilsbull54(at)gmail.com

Nyhetsbrevet er skrevet av Isak Lekve
Tlf: 91 39 23 65, epost: isak.lekve@de-facto.no

Elektrifisering av norsk sokkel må tjene både industri, natur og klima – SVs Landsmøte bør sikre at det skjer

Jan Haugen, klubbleder Washington Mills og leder i Industriaksjonen, Atle Tranøy, konserntillitsvalgt i Aker ASA og styremedlem i Industriaksjonen, Atle Forfang Rostad, klubbsekretær i Kaefer Energy og styremedlem i Industriaksjonen.

Kronikk opprinnelig publisert i Klassekampen 23.04.2021

Et av flere langsiktige samfunnsmål er å bli klimanøytrale. Det er vi enige om. Vi faglig
tillitsvalgte vil derimot aldri bli samfunnsnøytrale. For at energi skal understøtte industri
gjennom klimaomstillingen, må kraftprisen holdes nede. Et frislipp av markedskreftene i
energisektoren er ikke løsningen.

Oljevirksomheten står for ca 1/4 av norske CO2-utslipp, hvorav mesteparten fra gassturbinene på de ulike installasjonene. Når disse erstattes av fornybar kraft, vil nasjonens klimaregnskap se bedre ut. Den globale klimaeffekten er imidlertid omstridt. Det kommer an på hvor strømmen hentes fra og hva som skjer med gassen den erstatter.

Klimatiltak må vurderes helhetlig, både globalt og nasjonalt. Samtidig må de veies mot andre vesentlige samfunnsmessige konsekvenser. Den store oppgaven er å få energiomstillingen til å spille på lag med både industri, natur, arbeidsliv, og klima. Det grønne skiftet må bidra til å bygge et best mulig samfunn.

Elektrifisering er i så måte et tveegget sverd; vi må nøye vurdere måten vi gjør det på.

En uheldig allianse

Med et stadig sterkere politisk press for å senke karbonavtrykket, samt utsikter til en kraftig økning i CO2-avgiften, ønsker både Equinor og andre operatørselskap å elektrifisere sokkelen. Equinor har sågar satt av 50 mrd til en omfattende plan for energieffektivisering og elektrifisering. Full elektrifisering vil imidlertid bety økt strømforbruk på mer enn 15 TWh, og dermed legge beslag på mer enn hele Norges kraftoverskudd – om krafta hentes fra land.

Kraftbransjen logrer selvsagt ivrig, da dette vil sende prisen til værs sammen med kraftselskapenes marginer – ikke helt ulikt effekten av en rask utbygging av nye utenlandskabler.

Industri- og naturdød?

Men utaskjærs etterspørsel får innaskjærs konsekvenser. Husholdningene og virksomheter på land vil oppleve prisvekst. Det kan bety kroken på døra for vår kraftkrevende, klimaeffektive og høyteknologiske prosessindustri, som eksporterer for 100 mrd i året.

Økte priser vil dessuten skape etterspørsel etter rask utbygging av mer kraft på land – og dermed være en lissepasning til vindkraftlobbyen. Erfaringene fra landbasert vindkraft er imidlertid et svart kapittel i nyere norsk historie. Paradoksene og nederlagene er flere: Overkjøring av både konsesjonsvilkår og lokalbefolkning, rasering av natur og beiteområder, utbygging med sosial dumping og utenlandsk teknologi, massiv skatteparadisregistrering på eiersida, osv.

Samfunnsmodell

Omstilling og industrialisering kan ikke få skje på slike vilkår. Derfor må myndighetene – ikke kraftbransjen og oljeindustrien – legge premissene for elektrifiseringen, slik at energiressursene bidrar til en bedre og mer bærekraftig samfunnsbygging.

Industriaksjonen setter utbygging av kraft på sokkelen – hovedsakelig flytende havvind – som premiss for elektrifiseringen. Parallelt må vi bruke de nedslående, dyrekjøpte erfaringene fra landbasert vindkraft til å sikre et langt bedre reguleringsregime. Vi oppnår mer når vi tør å styre markedet. Havvind må utvikles på grunnlag av de beste erfaringene fra vår egen krafthistorie.

Å skaffe til veie denne krafta utaskjærs innebærer å bruke litt mer av den samme løpende grunnrenta som Equinor selv har reservert til formålet, men det vil lønne seg for Norge samlet sett. 50 mrd er relativt lite i et grunnrenteperspektiv, men utgjør derimot et stort og viktig bidrag til nasjonal fornybar industrisatsning.

Store grønne industrimuligheter

Elektrifisering gjort på riktig måte er en gylden mulighet til å bruke et hjemmemarked i utviklinga av ei gryende næring. Selv om startkostnadene er relativt høye, har Norge med lang offshoreerfaring og sterke maritime miljøer alle muligheter til etter hvert å ta internasjonale markedsandeler innen flytende havvind.

Dessuten vil ei slik satsing leve opp til slagordet om å ”bygge ny industri på skuldrene av den gamle”, og videre bidra til å nå fire industripolitiske målsetninger samtidig:

  • sikre et kraftregime og en kraftpris på land som ikke undergraver annen industri eller unødvendig fordyrer elektrifiseringen av samfunnet for øvrig
  • investere på en måte som bidrar til forskning, utvikling og aktivitet i norske maritime kompetansemiljøer
  • utvikle produksjon av flytende havvindturbinder til sitt fulle globale potensial for norsk leverandørindustri
  • på sikt kunne bruke krafta fra flytende havvind også til annen offshoreindustri (eksempelvis produksjon av hydrogen og ammoniakk, karbonfangst og lagring)

Miljøhensyn

Havvind må utvikles på miljømessig mest mulig skånsomt vis; i harmoni med fiskerinteresser, gyteområder og maritime systemer, samt trekkfugl. Myndighetene må sette i gang en konsekvensutredning som setter rammene for utbygginga.

Men verken Industrien, klimaet eller naturen har mye tid å miste.

Et sosialistisk folkeparti må ivareta alle tre, og bidra til at arbeidet starter så tidlig som mulig.

Ber SV holde kraft på land

Artikkel opprinnelig publisert i Klassekampen 21.04.2021

«En grønn, norsk industrireisning er avhengig av tilgang på billig, rein kraft. Da er det veldig uklokt å sende den krafta til havs»

Kim Olav Johansen er leder i EL og IT i Trøndelag og arbeidsutvalgsmedlem i Industriaksjonen, og Eystein Garberg er leder i Elektroarbeidernes Fagforening i Trøndelag, en av flere store fagforeninger i forbundet som er tilsluttet Industriaksjonen.

https://klassekampen.no/utgave/2021-04-21/ber-sv-holde-kraft-pa-land?sharingToken=eyJhbGciOiJIUzI1NiIsInR5cCI6IkpXVCJ9.eyJuYW1lIjoiU1ZFSU4gTFVOREVORyIsInNsdWciOiJiZXItc3YtaG9sZGUta3JhZnQtcGEtbGFuZCIsImlzc3VlSWQiOiIyMDIxLTA0LTIxIiwiaWF0IjoxNjE4OTk1NzQ5fQ.vTlygFdzAGyZ4vG3YAIFVBQSnaEVgfcttywtm0sWOxA&fbclid=IwAR0jDcgHVox2mgyCBmMeksCivRjcBEiJ39JVFGJ-k9AORlwTU9GUK5RYvPM

En underlig allianse

Lederne i Norsk Industri og Energi Norge hevder i et debattinnlegg i Dagbladet 13.april at Acer verken truer strømpriser eller arbeidsplasser i Norge. Hogne Hongset i Industriaksjonen forklarer hvorfor Lier-Hansen og Kroepelien tar feil.

https://ksu.no/artikler/kronikk/107282-en-underlig-allianse?fbclid=IwAR2drv7joM3vTK8lGECpK_1NfaAxLT3zXvJqDYEzrRaRF6Y1UOdwUKXc614

VIKTIG FILM TRENGER STØTTE

Til klubbene som er tilsluttet Industriaksjonen: Behov for støtte til viktig filmprosjekt

Industriaksjonen har vedtatt å støtte et filmprosjekt som planlegges av Naturfilmkanalen. Filmen skal ta opp de negative konsekvensene av elektrifisering av sokkelen med strøm fra land. Dette vil ikke gi noen global klimaeffekt, men vil gi sterk økning av strømprisene. Dette vil igjen redusere konkurransekraften i alt næringsliv, og det vil bli spesielt farlig for kraftforedlende industri. I tillegg vil det åpne for mer naturraserende vindkraft på land. (Og det vil selvsagt også øke strømregningen for folk flest!)

Filmen vil peke på at dersom sokkelen skal elektrifiseres, må det skje med havvind. Slik elektrifisering kan fungere som hjemmemarked for utvikling av en industriell «ny fot å stå på» for en leverandørindustri som vil merke konsekvensene av reduksjonene som vil komme i sokkelvirksomheten i tiårene som kommer. Filmen antas å bli 15-20 minutter lang, og vil bli spredt via youtube og sosiale medier.

Naturfilmkanalen har laget flere filmer med utgangspunkt i natur, energiproduksjon og også industri. Blant annet denne, laget for Industriaksjonen: http://kabelaksjonen.no/index.php/video/video/2-industriaksjonens-kabelvideo

Her kan du/dere se mer om Naturfilmkanalen: http://www.naturfilmkanalen.no/om-naturfilmkanalen-2/

Industriaksjonen har bevilget 30 000 kr til filmprosjektet. Industriaksjonen ber nå de klubbene som har anledning til det om å gi et bidrag, slik at filmen kan bli produsert. Alle bidrag – stort eller lite – vil være av betydning!

Bidrag kan sendes til denne kontoen: 3626 25 14344 Corax Film as

Kontaktperson for prosjektet er Magne Sleire. Epost: sleiremagne(at)gmail.com Tlf: 90186420