Staten og industrien

Av Idar Helle, som sitter i arbeidsutvalget i Industriaksjonen og er historiker og utreder i De Facto

Det første industrialiseringsspranget i Norge skjedde i den klassiske økonomiske liberalismens storhetstid omkring 1850. I løpet av fire tiår fram til 1875 ble produksjonen av varer og tjenester tredoblet, og folketallet økte med 50 prosent til 1,8 millioner nordmenn. Varene fra den nye industrien i og rundt Christiania, Bergen, Trondhjem og Drammen kom fram til markedene rundt i landet takket være bedre kommunikasjonsmidler og den splitter nye jernbanen. Internasjonalt var liberalismen det ideologiske adelsmerket for industrikapitalimen, men blant annet i Norge kom staten like fullt til å spille en sentral rolle. Dette kan framstå som et paradoks, og har gitt opphavet til historikeren Jens Arup Seips begrep om et egenartet ‘norsk system’. 

I dag er spørsmålet om statens rolle atter i ferd med å bli det sentrale. Det ligger der som premiss for hvorvidt Norge skal gå for et samfunnsnødvendig – snarere enn ‘grønt’ – økonomisk skifte, der vi velger å bruke kapitalressursene, teknologien og naturressursene i landet til ny industriell satsing som kan bringe ned klimagassutslipp i Norge og internasjonalt. Et blikk bortover de lange linjene i norsk økonomisk politikk viser at synet på staten har hatt betydelig sprengkraft.

Den politiske og økonomiske liberalismen var i starten en reaksjon mot vilkårlig maktutøvelse fra statens og kongens side, nært knyttet til erfaringene fra borgerkrigene i England på 1600-tallet. Under merkantilismen hadde staten regulert økonomien for å fra fremme egne – altså kongen og enevoldsstatens – interesser. Et hovedmål under merkantilismen var å sørge for overskudd på handelen med utlandet, ut fra antakelsen om at det kun var mulig å bli rik på andre staters bekostning. Kongemaktens makt- og voldsmonopol i Europa langt inn på 1800-tallet gir mening til liberalismen som frihetsideologi, forstått som frihet fra staten både politisk og økonomisk.

Motstanden mot statlig virksomhet ble på denne måten bærebjelken i den klassiske økonomiske teorien. Mellom land skulle det være frihandel, og samfunnsoppgaver skulle i hovedsak løses av det private initiativ. Utover 1800-tallet ble økonomisk liberalisme toneangivende, framfor alt i industrinasjon og verdensmakt nummer én, Storbritannia.

Hvordan skulle så Norge (fremdeles i union med Sverige) legge opp den økonomiske politikken under den tidlige industriutbyggingen? Jens Arup Seip la i sine historiske studier betydelig vekt på pragmatiske og interessebaserte avveininger. I et land med liten og spredt befolkning var statsapparatet viktig for å sikre planlegging, samarbeid og effektiv ressursbruk. En rekke oppgaver framsto vanskelige å løse uten å la staten gå aktivt inn som organisator og kapitalformidler. Det fremste eksemplet på dette var jernbaneutbyggingen midt på 1800-tallet. Seip viser hvordan liberalismens fanebærere i storting og regjering erkjente at det fantes foretak og tiltak som «etter sin natur» burde drives som statlige monopoler. Slik ble veier, havneanlegg, kanaler i innlandet og dampskipruter ofte etablert i statlig regi.

Dette var kjernen i ‘det norske system’, som for Seip var nært knyttet til Anton Martin Schweigaard (1808-70), den norske embetsmannsstatens ledende politiske skikkelse. Seip så viljen til å kombinere statlige og markedsbaserte virkemidler som uttrykk for at Norge brøt med den økonomiske liberalismen i Storbritannia og store deler av Europa i samme tidsrom. Seinere har økonomiske historikere som Fritz Hodne og Knut Grove vist at det norske systemets avstand til liberalismens europeiske idéarv neppe var så stor som Seip ville ha det til. Den klassiske økonomiske teoretikeren Adam Smith hadde tidlig gitt uttrykk for at markedet ikke fungerte for å ta initiativ på en rekke samfunnsområder, og en etterfølger som John Stuart Mill var enda tydeligere om behovet for å regulere økonomien for å nå bestemte politiske mål.

Det er unektelig lenge siden embetsmannsstaten og det norske systemet på 1800-tallet. Hvordan har synet på statens rolle i økonomien utviklet seg etter den tid? Her har det vært flere markante historiske skift. Staten sto ansvarlig for utbygging av kommunikasjon og infrastruktur i tiårene fram mot 1900, men ofte var det mektige private kontraktører som vant anbudene og skaltet og valtet med utbyggingsmidler så vel som lønns- og arbeidsvilkår. Den storstilte vannkraftutbyggingen førte med seg uhyre viktig offentlig regulering gjennom konsesjonslovene. Likevel forble statens aktive rolle i det store og det hele temmelig begrenset. Det var først med kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (1935), og så for fullt med industri- og distriktsutbyggingen i etterkrigstida, at staten virkelig sto fram på scenen som industriell aktør. Høydepunktet var etableringen av Statoil og full statlig regi med utbyggingen av ‘oljå’ fra 1970 og framover.

Så kom imidlertid et massivt, negativt skift med oppgivelsen av motkonjunkturpolitikken i 1977-78. Det skulle vise seg å markere overgangen fra en aktiv industripolitikk til statlig nedsalg og privatisering, næringsnøytralitet og «tom verktøykasse». 1980 og 1990-årenes to ledende politikere Kåre Willoch (Høyre) og Gro Harlem Brundtland (Ap) var stort sett på linje om at det heretter var privat kapital som skulle inn og vinne terreng på statens bekostning, ikke motsatt. Seinere regjeringer, fra Stoltenberg I til Solberg II og III, har i liten grad endret på dette. 

Ikke minst har den den finansdrevne og passive forvaltningen av nasjonens enorme petroleumsformue etter hvert blitt et symbol i så måte. Dette forteller om et politisk lederskap som ikke vil ta ansvar for å utvikle industri og næringsliv langs et spor som kan gjøre en forskjell for klimaet. Er det som nå skjer under den lange oppmarsjen fram mot neste valg at det vokser fram en politisk samtale, om å bruke statens økonomiske muskler for å utvikle samfunnsbærende (‘grønn’) industri knyttet til blant annet havvind og karbonfangst? I så fall kan det ligge til rette for at dem som vil ha en handlekraftig stat på det økonomiske og industrielle området er i ferd med å få vinne fram igjen. Kanskje for godt denne gangen?

Teksten ble først publisert i Klassekampen 14/12 under spalten Orientering.

Nei til konsesjon

Industriaksjonen registrerer at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ikke gir noen konkret tilrådning om hvorvidt kabelprosjektet NorthConnect bør få konsesjon eller ikke. NVEs vurdering til Olje- og energidepartementet er imidlertid at prosjektet er «samfunnsøkonomisk lønnsomt», selv om det vil bidra til å drive strømprisene videre opp i Norge. Ifølge NVE vil prisstigningen bli 1-3 øre/kwh.

Den typen beregninger NVE legger til grunn, tar ikke inn hva økende energipriser på sikt kan gi av negative konsekvensene i prosessindustrien. Industriens energikontrakter inngår med utgangspunkt i det prisnivået som er når kontraktene inngås. Når vi nå ser en politikk der kraftbransjen får gjennomslag for stadig flere utenlandskabler, må vi også ta inn de konsekvensene dette over tid kan får for sysselsettingen i en industri som konkurrere i et internasjonalt marked. En prisstigning på 3 øre vil kunne bli dramatisk negativ for flere bedrifter i prosessindustrien. Med dette som bakgrunn vil Industriaksjonen klart anbefale Regjeringen og OED å ikke gi NorthConnect konsesjon.

Ståle Knoff Johansen, leder i Industriaksjonen og klubbleder Kværner Verdal
Remy Penev, styremedlem Industriaksjonen og industriarbeider Sauda smelteverk

Industriaksjonen støtter «Motvind Norge»

Strømprisene i EU vil etter alle analyser stige i årene som kommer, i takt med at CO2-kvoteprisene må øke videre for å tvinge ned bruken av fossil kraft. Denne prisstigningen importerer vi gjennom stadig nye utenlandskabler. Det er i dag uklart hvordan (den delvise) CO2-kompensasjonen for industrien vil bli videreført, og situasjonen kan bli dramatisk for store deler av den norske prosessindustrien. 

Samtidig åpner stigende priser for nye vindkraftverk i norsk urørt natur. Industriaksjonen er i utgangspunktet glad for økt energiproduksjon, men dette må ikke skje med uforsvarlige skader i det vi har igjen av urørt natur. Norske industriarbeidsplasser må ikke bli avhengig av at verdifull natur ødelegges. Spesielt ikke når det finnes langt bedre alternativer for å få fram nødvendig fornybar energi for å fullelektrifisere Norge. For Industriaksjonen er det nokså uforståelig at Norsk Industri går sammen med ZERO i å foreslå at det åpnes for nye vindkraftverk på land i Norge.

Alle har de siste månedene registrert det folkelige opprøret mot mer vindkraft. 1. oktober ble det lever mer enn 5000 høringsuttalelser om «Nasjonal ramme for vindkraft». 

Industriaksjonen har med glede registrert etableringen av organisasjonen «Motvind Norge». Den har som mål å få fram relevant informasjon, og å stimulere «motvind-arbeidet» landet rundt.

Industriaksjonen støtter det arbeidet «Motvind Norge» skal drive fullt ut! Organisasjonen skal bare ha personlige medlemmer, og Industriaksjonen vil anbefale alle fagorganiserte i landet å melde seg inn! Organisasjonen er partipolitisk nøytral, og medlemskapet koster 100 pr år, noe som ligger på nivå med en utepils! 

Er du både fagorganisert og glad i norsk natur,- meld deg inn i «Motvind Norge»!
http://motvind.org

Kontaktperson: Ståle Johansen, leder av Industriaksjonen, telefon 464 01 064

Industrien trenger mer gods på bane – Industriaksjonen støtter den politiske streiken i jernbanen 10. oktober

Styret i Industriaksjonen støtter den politiske jernbanestreiken torsdag 10. oktober 2019. Industriaksjonen vil at norsk industri skal delta aktivt i overføring av godstransport fra vei til bane og sjø. Vi frykter at fortsatt konkurranseutsetting og innføringen av EUs jernbanepakke 4 vil være en alvorlig hindring for dette.

Regjeringen og Stortinget har et stort ansvar for å sørge for at gods på bane er et attraktivt alternativ for industrien i Norge. Målsetningen bør være at industrien i økt grad skal bruke godstog og jernbane til å frakte inn råvarer, og at norske industriprodukter skal fraktes på bane og sjø til markedene i utlandet. Dette forutsetter etter vårt syn at norske folkevalgte organer står for politisk styring av jernbanen. 

Gods på bane er rimelig, bruker lite energi, og har lave utslipp. Jernbanenettet har flere knutepunkter til havner som kan sikre en gjennomgående transport av varer på lange distanser. Gods på bane fjerner årlig 250.000 lastebiler fra norske veier. Jernbanen er en trafikksikker framføring av gods som medvirker til bekjempelse av sosial dumping i transportnæringen.

Jernbanepakke 4 vil i likhet med EUs tidligere jernbanepakker ikke bidra til å gjøre norsk jernbane til et attraktivt transportalternativ for industrien. Godstrafikken ble konkurranseutsatt i 2007 gjennom innføringen av Jernbanepakke 2. Etter 12 års erfaringer ser man at det fraktes mindre gods på bane og at aktørene i dette markedet går med tap. 

Industriaksjonen mener at styrket tilrettelegging for gods på bane er riktig vei å gå for godstransport og for norsk industri. Gods på bane er et miljøvennlig, trafikksikkert og kostnadseffektivt transportalternativ. Skal mer gods på bane bli mer enn en ønskedrøm, fordrer det gode politiske valg som sikrer utbygging, utvikling og muligheter for samhandling. EUs jernbanepakker er derimot en tvangstrøye i denne sammenheng. Industriaksjonen vil ha nasjonal politisk kontroll over alle deler av norsk jernbane. 

Uttalelse fra styremøtet i Industriaksjonen 4.-5. oktober 2019.

Info- og pressekontakter for Industriaksjonen i denne saken:

Mariann Ravnanger Nilsen, Norsk Jernbaneforbund Cargo og styremedlem i Industriaksjonen. Mobil: 99 45 07 31.

Idar Helle, arbeidsutvalget i Industriaksjonen. Mobil: 98 67 64 03.

Forbundsstyret i El og IT vil ikke være med

Forbundsstyret i EL og IT-forbundet stemte forrige uke nei til å tilslutte seg Industriaksjonen. Flertallet i forbundsstyret hevder at det politiske grunnlaget for Industriaksjonen på vesentlige punkter skiller seg fra forbundets vedtatte industripolitikk, særlig i spørsmålet om klima og miljø. Dette er grunnlaget for vedtaket om ikke å tilslutte seg aksjonen. 

Industriaksjonen er etablert av om lag 50 fagforeninger, klubber og avdelinger fra forskjellige forbund, både i og utenfor LO. Industriaksjonen har aldri hatt som mål å være et speilbilde av forbundenes industripolitikk. Det har aldri vært meningen at industriaksjonen skal overta forbundenes rolle i debatten. Industriaksjonen skal være en egen stemme, et supplement i det offentlige ordskiftet om industriens betydning for en samfunnsutvikling, der ny industri bygges på skuldrene av det bestående.

Forbundsstyret i EL og IT gjør også et poeng ut av at forbund ikke er Industriaksjonens målgruppe. Det er noe som kan avkreftes. Industriaksjonen har ikke satt noen begrensninger når det gjelder hvilket nivå innen fagbevegelsen som kan støtte eller tilslutte seg aksjonen.

Det er litt leit å se denne motviljen blant sentrale tillitsvalgte, der det brukes mye energi på å unngå tilslutning til initiativer etablert og drevet av tillitsvalgte ute på arbeidsplassene. Er det slik vi bygger industrien for fremtiden? Er det slik vi sikrer ønsket samfunnsutvikling? Er det slik vi bygger et kraftfullt fellesskap mot krefter som ønsker et helt annet samfunn enn oss?

Ståle K. Johansen, leder Industriaksjonen

Krafta er vår – mønstring mot NorthConnect

Torsdag 29. august arrangerer Industriaksjonen og LO Indre Hardanger demonstrasjon mot bygging av strømeksportkabelen NorthConnect. Vi aksjonerer for at Norge fortsatt skal kunne bruke en av de viktigste naturressursene vi har for å opprettholde og videreutvikle en høyteknologisk og grønn industri, og bevare industriarbeidsplassene i landet. Økt strømeksport fører til økte strømpriser og undergraver slik norsk industri.

Demonstrasjonen er ved Sima Kraftverk i Eidfjord i Hardanger. Det starter 18:00 og oppmøte er 17:00. Kampen om krafta står nå! Vel møtt.

Mer informasjon om arrangementet kommer. Du kan bidra til at så mange som mulig deltar ved sende dem denne artikkelen eller invitere til arrangementet på Facebook som du finner her: https://www.facebook.com/events/360046901329896/

I kjølvannet av Acer

På område etter område, paragraf etter paragraf, slår EU utvetydig fast hvordan myndighet og styring i energipolitikken skal underlegges markedshensyn i kraft av EUs energiunion og EØS-avtalen.

Av Idar Helle, utreder for De Facto og styremedlem i Industriaksjonen

Femten måneder etter at den store Acer-saken ble vedtatt i Stortinget, tetner det til igjen om norsk vannkraft og norsk energipolitikk: EU-kommisjonen og EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA har varslet at de igjen vil ha endringer i norsk lovgivning slik at vil at private aktører skal kunne gjøre større investeringer i kraftsektoren. På Island er Acer-tilslutningen som del av vår felles EØS-avtale blitt hindret og utsatt av en iherdig opposisjon i Alltinget. Samtidig er Nei til EU i ferd med å bringe Solberg-regjeringen inn for retten for retten i Acer-saken. Påstanden er at Grunnloven ble brutt da det ble lagt opp til at Stortinget kunne slutte seg til energibyrået Acer uten å følge kravet om ¾ flertall for suverenitetsavståelse.  

Allikevel, den mest betente kraftsaken av dem alle befinner seg i et avsidesliggende dalføre dypt inne i Hardanger. For å skape ro og tilstrekkelig støtte for tilslutning til EUs energibyrå Acer, inngikk Solberg-regjeringen og Arbeiderpartiet i fjor vår et ‘forlik’ der det ble skapt inntrykk av at framtidige prosjekter om kraftkabler til utlandet var lagt på is. Det viktigste av disse prosjektene er NorthConnect-kabelen, som er planlagt fra Sima kraftverk i Eidfjord innerst i Hardanger til Long Haven Bay på østkysten av Skottland. Nå har Regjeringen beleilig nok varslet at NorthConnect kommer opp til konsesjonsbehandling «etter kommunevalget». Samtidig tyder uttalelsene fra Aps energipolitiske talsmann Espen Barth-Eide på at partiet er åpne for å gi konsesjon til dette kabelprosjektet, og dermed bryte forpliktelsene partiet påtok seg for å få Acer-saken gjennom i Stortinget.

Hver eneste av kraftkablene som bygges til kontinentet og Storbritannia sender norske strømpriser oppover, og NorthConnect synes å være den enkeltkabelen som vil påvirke prisene mest om den blir bygd. De Facto har undersøkt med norske eksportbedrifter som produserer papir, ferrolegeringer, aluminium og annen kraftintensiv industri. Dersom utenlandskabler fører til økte strømpriser på 5 til 10 øre KW, vil overskuddet bli borte i mange av disse bedriftene. Et sted mellom 10 000 og 15 000 industriarbeidsplasser vil stå i fare, i tillegg til ringvirkningene for lokalsamfunnene som omgir hjørnesteinsbedriftene. Den enkle sannheten er at mye av norsk industri er bygget opp på vissheten om tilgang til billig vannkraft. I en situasjon der oljenæringens framtid diskuteres heftigere enn noen gang, vil det ikke være et politisk mistak av historiske dimensjoner å ta bort de naturgitte konkurransefortrinnene for norsk prosessindustri samtidig? 

Begge regjeringene Stoltenberg og Solberg gikk lenge og trødde vannet før sistnevnte trakk pusten dypt og la Acer og EUs tredje energipakke fram for Stortinget. En konsekvens av årene med utsettelser er at den neste energipakken, EUs fjerde i rekken, allerede nå står i døra og vil inn i norsk lovgivning. For dem som valgte å tro på energiminister Søviknes, Solberg-regjeringen og Ap-ledelsens forsikringer om at EUs energiunion ikke ville gripe inn i styringen over norsk vannkraft og energipolitikk, inneholder denne forundringspakken en rekke ubehagelige overraskelser.

Den fjerde energipakken inneholder blant annet en revidering av EUs elektrisitetsdirektiv. Revideringen legger opp til mer makt til unionens energibyrå Acer. Fram til i dag har det gjennom Statnett vært nasjonal politisk styring med hvor mye elektrisk kraft som skal sendes hvor i det norske strømnettet og ut i kraftkablene til utlandet. Det vi får med Acer og EUs energiunion er i stedet: strømhandel over landegrensene, investeringer i variabel og fleksibel energiproduksjon og -lagring, nye mellomstatlige kraftkabler, samt en klar forutsetning om at et stadig mer integrert europeisk kraftmarked skal styre strømprisene.

Det legges i elektrisitetsdirektivet opp til en uhyre tett kontroll med hva Statnett foretar seg fra EU, Acer og den nye reguleringsmyndigheten RME sin side. Blant annet skal det utnevnes en særskilt ‘samsvarsoffiser’ som skal følge og overvåke Statnett. Hvert andre år skal Statnett sende over en ny versjon av gjeldende tiårsplan for utvikling av det norske strømnettet. RME kan be om at planen blir endret, og er det tvil om den blir fulgt skal det rapporteres til energibyrået Acer. Dersom Statnett ikke gjennomfører en investering som står på egen tiårsplan, overtar RME etter en viss tid styringen. Innenfor et slikt system blir det ikke lett å forhindre utbygging av nye utenlandskabler – som NorthConnect – dersom slike utbyggingsplaner først er blitt lansert.

EU-kommisjonen kan kreve at påleggene fra Acer følges opp av alle medlemsstatene i EU og EØS.  Den norske reguleringsmyndigheten RME vil da ha to måneder på seg til å følge opp. Det står ingenting i direktivet om hva som skjer dersom Norge og Statnett ikke følger opp vedtakene som er gjort av Kommisjonen, Acer eller RME. Grunnen til det er kort og greit at revidert elektrisitetsdirektiv vil bli norsk lov dersom det godkjennes av Stortinget. Norske domstoler vil følge norsk lovgivning. Mener EU at så ikke skjer, vil saken bli fremmet for EFTA-domstolen, slik overvåkingsorganet ESA varslet i havnearbeidersaken og verftsaken om reise, kost og losji. Begge endte med retrett og nederlag for LO og norsk fagbevegelse.

Både for folk og husholdninger med skikkelig eller bare ‘sånn passe’ dårlig råd, og for norsk kraftkrevende industri, er bekymringene over stigende strømpriser og økt EU-makt over energipolitikken høyst reelle. I et land langt mot nord, med lave temperaturer og mye vær, er vi i ferd med å få høye europeiske strømpriser, og i tillegg en nettleie i de europeiske toppsjiktet grunnet store og stadig flere kabel- og utbyggingskostnader. Det er prisen å betale for å få lov til å være ‘solidariske’ og hjelpe norske kraftprodusenter og tysk storindustri til enda høyere fortjenestemarginer. 

Arbeiderpartiet påtok seg en rekke forpliktelser i energipolitikken da partiledelsen i fjor vinter omsider forsto hvilken avgrunn de var i ferd med å skape mellom seg sjøl og partiorganisasjonen, fagbevegelsen og folk flest i Acer-saken. Aller først blant forpliktelsene står det: «Det skal være nasjonal og samfunnsmessig styring og kontroll over vannkraftressursene». Enhver som har lest så langt i denne artikkelen, eller sjøl gått inn og vurdert innholdet i bestemmelsene som gjelder for EUs energiunion, Acer og RME, vil forstå at slike forutsetninger ikke står seg i møtet med virkeligheten. Med NorthConnect-saken og det nye, reviderte elektrisitetsdirektivet til EU kommer hele sakskomplekset tilbake som en boomerang for Espen Barth-Eide og Jonas Gahr Støre. På område etter område, paragraf etter paragraf, slår EU utvetydig fast hvordan myndighet og styring med dette helt avgjørende politikkområdet skal underlegges markedshensyn i kraft av EUs energiunion og EØS-avtalen.

Teksten ble først publisert i Klassekampen

Vil Ap godta utbygging av NorthConnect?

Uttalelse fra arbeidsutvalget i Industriaksjonen 24.06.19.

Industriaksjonen oppfordrer Arbeiderpartiet til en gang for alle å avklare at partiet står fast på partivedtaket om at den omstridte kraftkabelen NorthConnect ikke kan få konsesjon i overskuelig framtid. Usikkerheten om hva som er Ap’s standpunkt når saken kommer opp til behandling i høst, skaper merkbar uro i fagbevegelsen og i en rekke lokalsamfunn knyttet til kraftforedlende industri. Grunnen til det er at kabler for kraftutveksling undergraver grønne industriarbeidsplasser i Norge ved å importere høye, utenlandske strømpriser til Norge.

Bakgrunnen for usikkerheten om NorthConnect er avtalen Ap-ledelsen inngikk med Solberg-regjeringen for å skape ro i den store Acer-striden om kontroll over norsk vannkraft. I denne avtalen ble det gitt et inntrykk av at framtidige kraftkabler til utlandet var lagt på is. Det viktigste av disse kabelprosjektene er NorthConnect, en kabel planlagt fra Eidfjord innerst i Hardanger til Long Haven Bay på østkysten i Skottland.

Tross avtalen mellom Regjeringen og Ap, og forpliktelsene Ap selv har påtatt seg overfor fagbevegelsen og et samlet LO i denne saken, går konsesjonsbehandlingen av NorthConnect sin gang. Solberg-regjeringen har varslet at saken avgjøres «etter kommunevalget». Uttalelser fra Aps energipolitiske talsmann Espen Barth-Eide skaper tvil om Ap står ved forpliktelsen om  å stoppe NorthConnect inntil Norge har «høstet erfaringer» med to kraftkabler til utlandet som fortsatt er under bygging. 

Industriaksjonen er etablert for å forsvare norsk industri og interessene til norske industriarbeidere og arbeidstakere i tilstøtende næringer. Fortsatt vannkraft til norsk industri til konkurransedyktige priser er en hovedkampsak i denne sammenheng. Vi kommer derfor ikke til å sitte rolig og se på at regjeringen og Ap torpederer den ene, faktiske lovnaden som hadde betydning da det folkelige opprøret under Acer-striden i fjor vinter skulle dempes.

Industriaksjonen har to krav til henholdsvis Regjeringen og opposisjonen på Stortinget i NorthConnect-saken:

• Solberg-regjeringen må stå ved innholdet i avtalen den har inngått og ikke gi konsesjon til NorthConnect etter kommunevalget i høst. 

• Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier må nå gjøre det klart at dersom NorthConnect blir gitt en slik konsesjon av regjeringen, så vil den umiddelbart bli trukket tilbake av et eventuelt nytt stortingsflertall etter valget i 2021. 

Industriaksjonen tar nå aktive skritt for å samle fagforeninger i industrien og lokale folkevalgte og skape en bastion til forsvar for den kraftforedlende industrien ute i det verdiskapende Norge. Gjennom samarbeid med fagbevegelsen har lokale folkevalgte ansvar og mulighet til å øve politisk innflytelse på sentrale myndigheter i saker som angår livsgrunnlag og verdiskaping for innbyggerne lokalt. Industriaksjonen oppfordrer partienes kandidater ved høstens lokalvalg til å slå ring om den kraftforedlende industrien og stå sammen mot alle forsøk på å bygge ut enda flere kraftkabler som importerer høye strømpriser til Norge. 

Idar Helle, arbeidsutvalget Industriaksjonen og utreder i De Facto; Remy Penev, styremedlem Industriaksjonen og operatør Eramet Sauda.

Teksten ble publisert i Klassekampen 28/6-2019

Åpent brev til Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, om industripolitikk

«Våre medlemmer og tillitsvalgte har i frustrasjon meldt seg ut av partiet, og mange føler ikke lenger at Arbeiderpartiet er relevant for industriarbeidere», skriver tillitsvalgt i Fellesforbundet, Steffen Høiland.

Les hele innlegget på FriFagbevegelse: https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/apent-brev-til-arbeiderpartiets-leder-jonas-gahr-store-om-industripolitikk-6.158.624789.37f93a5108